Historien, det er meg!

MANIFESTES FABULERENDE arrativ tjener til å iscenesette Breivik som ridder i et historisk drama. Han er i krig, og fienden er overalt. All verdens strømninger kjeder seg sammen til en massiv sammensvergelse, en fiende blåst opp til gigantiske proporsjoner som svarer til Breiviks egen heroiske djervhet. «Hvis jeg følte at andre kunne gjøre det jeg gjør, ville jeg ikke ha gjort det», skriver han. Han oppfatter seg som den utvalgte, den som skal «knuse multikulturalismen og bringe lyset». Det er talende for denne megalomanien at alle de åpenbare selvmotsigelsene preller av på ham. Breivik kan tillate seg å si at drap i religionens navn er uakseptabelt, uten å mene at utsagnet affiserer ham selv. Den som har påberopt seg Historien, er uantastelig, hinsides enhver samtidig, jordisk lov. Han mener at fremtidens tribunal vil dømme hans handlinger som gode og riktige. Breivik anser seg som pliktig overfor sitt «elskede Europa», idet han tilskriver seg en suveren posisjon som den ene opplyste; en profet og visjonær, herre over Europas fremtid, over liv og død på dommens dag.

I TEKSTENS LØP forsøker Breivik stadig vekk å ta tyren ved hornene. Han foregir å kjenne alle teknikkene de politisk korrekte kulturmarxistene tar i bruk for å patologisere tilfeller som ham selv. Derfor understreker han gang på gang at han er ressurssterk, selvbevisst, intelligent, at han uten større anstrengelse kunne drevet det langt i dagens samfunn, hvis han ikke hadde hengitt seg fullt og helt til sin ærefulle, historiske oppgave. Han avviser forventede beskyldninger om at han skulle være ond, sinnssyk, delirisk, samtidig som han utviser «forståelse» for dem; han forstår at folk ikke har det suverene blikk over historien som han selv, at de på det nåværende tidspunkt er blinde for hans kall som Det Godes ridder og Europas frelser. Breivik er hellig overbevist om at historien vil gi ham rett. For historien, det er ham selv.

DER HAN KNYTTER SEG til digre ideer, til Historien, Europa og Sivilisasjonen, stiger Breivik opp i en total identifikasjon hvor han så å si blir ett med dem. Det er langt fra forbausende at han ikke vet hva noe av dette er. Den kultur og sivilisasjon han ser det som sin oppgave å forsvare, er ikke den han har vokst opp i, det er ikke den han ser rundt seg. Kulturen han lever i finner han for dekadent og egoistisk, for fargerik og androgyn, for selvkritisk og svak. Breivik mener seg å stå opp på vegne av noe opprinnelig, mektig og rent. Den fremtiden han skjenker «sitt folk», skal gjenreise en stolt og ærerik fortid. Han kjemper for en ren fiksjon, noe som ikke finnes og som aldri har fantes. Manifestet demonstrereret megalomant vanvidd, men det dreier seg ikke om vrangforestillinger oppstått i isolasjon. Som Hans Magnus Enzensberger påpeker i sitt essay om den radikale taper, er det de færreste forunt å kunne oppfinne et privat delirium som passer deres behov. Fienden hentes fra kulturelle forestillinger og forstørres i overensstemmelse med drømmen om egen storhet. Når disse krigerne så finner hverandre i ideologiske program sprunget ut av hatforum på nettet, er det som om deres opplevelse av makt multipliseres. Breivik handletetter alt å dømme alene, men det er opplagt at han ikke kan betraktes som noe isolert tilfelle. Etter hvert som forbindelsene til ideologer og grupperinger nå rulles opp, blir det klarere og klarere at de er flere. Det finnes flere forbitrede, selvrettferdige krigsentusiaster. Det finnes flere små menn som fabler frem store ideer, i stand til å begå store forbrytelser.

Synspunkter? Si din mening.