Glemselen som må komme

Det er ikke mye som imponerer meg mer etter redslene den 22. juli enn viljen til å ta Utøya tilbake som det stedet den var. På nytt skal den bli et sted for debatt og politikk og for konstruktive møter mellom Arbeiderpartiets ledere og dets ungdom.

Jeg har aldri hatt noen forbindelse med Arbeiderpartiet selv, men jeg har ofte lest og sett reportasjer fra Utøya og blitt rørt og stolt: Her har landets mektigste politikere gitt fra seg kontrollen og stått til alvorlig og lekent ansvar, ikke bare overfor barn og unge, men også i en viss forstand overfor seg selv. De har måttet se fremtiden i andres øyne, øyne som også har vært speil der de har sett seg selv – slik de er, og slik de var, da også de var sårbare idealister med høye stemmer og en latter som lå nær. Og dette sammensatte politiske møtet har vært omgitt av uskyld og helt andre følelser, av busker det har gått an å hviske i og en kjærlighetssti man har kunnet gå på – og smyge seg bort fra, hånd i hånd.

Utøya har vært et sted hvor politikken levde, men hvor den også ble del av et annet liv, av andre drømmer og forhåpninger, og av et mylder av andre, ivrige fremtider.

Men vil det være mulig å vinne selve Utøya tilbake fra det som allerede nå er en svart historisk begivenhet? Kan fremtiden vinnes tilbake fra en slik fortid?

De siste tiårene har historikere vært opptatt av erindringssteder: monumenter, gravsteder, museer og åsteder der mennesker samles for å minnes. Stedene gir fast form til historien som hukommelse.

En fortid som stadig færre faktisk vil ha opplevd, vil kunne bli til minne likevel, en slags levd erfaring, for stadig flere – ved at de kommer til erindringsstedene, gjør seg kjent med dem og lærer om dem: ikke bare om de historiene de legemliggjør, men om hva man gjør på disse stedene, om ritualer, høytider, måter å snakke og bevege seg på, om hvordan atferden og holdningene som kommer til uttrykk på disse stedene opprettholder minnet om det som er skjedd og dermed også ettertidens fellesskap.

Utøya vil bli et erindringssted. Da er spørsmålet om den også kan være det den har vært før, om den kan være et sted hvor man skal gripe både den forferdelige fortiden og den løfterike, utfordrende fremtiden. Jeg håper at svaret skal være ja, men det er en stor utfordring som venter.

Utøyas magi har jo ikke minst bestått i at det har vært fremtiden som har vært den tiden som har vært felles for alle, en fremtid som har bestått både av politikk som skulle skapes og av ungdom som skulle bli voksne. Fortiden har i større grad vært individuell. På Utøya har nok de voksne politikerne blitt konfrontert med sine egne historier, og mange andre har møtt venner fra før og gjenoppdaget kjente steder, men den har ikke vært et sted som har vært viet til historien. Nå vil den bli det.

Uskylden rundt politikken vil ikke være borte, men den vil være en annen, og ingen vil kunne snike seg unna til skjulesteder uten å tenke på hvem som har skjult seg der før, ikke på lenge, alt vil være spor, vitnesbyrd, fortiden vil være til stede overalt, og det vil måtte gå svært lang tid før noen vil kunne mene noe annet enn at fortiden må få være der. Overalt.

Men når vil noen kunne le under talene, snakke med høy stemme, gjemme seg hviskende i skogen, glemme - på Utøya? Jeg vet ikke. Demokratiet trenger Utøya som erindringssted, og det trenger den vakre og uskyldige leken rundt politikk og fremtidsvisjoner. Vi trenger både glemsel og erindring. Diskusjonen om hvorvidt de to kan bli sterke på samme sted, er en diskusjon om hvordan vi skal komme videre som fellesskap og, med tiden, om glemselens verdi.