Av Kristian Klausen, tegnelærer og maler

Hva slags defensiv og konservativ holdning er dette til maleriet? Hør på tittelen: «Maleri og maleri». I vanlig norsk forventer vi et tillegg her, ikke sant? «Maleri og maleri, fru Blom». Kuratorene har ved denne tittelen forutsett at den «vanlige mannen i gata» vil riste på hodet av denne utstillingen, og uttale det nevnte munnhell. Altså starter utstillingen med et premiss: Den vanlige mannen i gata drites ut. Dette skal ikke, og kan ikke, en vanlig kunstinteressert forstå. Kun de med altfor lang akademisk utdannelse vil kunne se det verdifulle og (kanskje?) geniale i dette. Da har vi fra starten skviset ut en stor gruppe mennesker. Hvem står vi igjen med?

Jo, de beleste og akademiske. Bare de kan se sammenhengene i postmodernismen, og nikke gjenkjennende til at grenser testes og at konseptet «utstilling» lekes med. Men er dette noe nytt? Nei, det er rett og slett utrolig konservativt! Siden 1960-tallet har kunstnere lekt med, og utfordret konseptet «utstilling» til det kjedsommelige. Claude Rutaults installasjon av blanke lerreter på gulvet, strødd rundt, tilsynelatende tilfeldig, er i så måte så ultratradisjonelt som det kan få bli.

Mike Bidlos kopier av Pollock og Warhol er håndverksmessig imponerende. Det må ligge et kolossalt arbeid bak å mestre Jackson Pollocks stil så pass likt.

Bidlos «Blue Poles» og «Autumn Rhythm» er virkelig forbløffende like Pollocks originaler. Men igjen stiller jeg spørsmålet: Hvordan skal en normalt kunstinteressert person forholde seg til dette? Selv har jeg inngående studert Pollock, og sett bildene hans på nært hold, men hva med «mannen i gata»? Hvilken nytte har han av å se kopier av Pollock? Og bli fortalt at dette er verdifulle arbeider, riktignok bare kopier av bilder som henger i New York, men allikevel! Da jeg så disse kopiene, tenkte jeg på hva Pollock selv ville ha sagt. Pollock, alkoholikeren som kjempet med bildene, som revolusjonerte kunsten, før hans suicidale livsførsel tok knekken på ham. Og nå har en ung, ressurssterk akademiker kopiert bildene hans, i mangel på originalitet. I Pollocks bilder ser man kampen, umiddelbarheten.

Hos Bidlo ser man det overlagte, den nitide kopi. Dette er å villede et søkende publikum. Dette er å hylle liksom-kunsten, istedenfor å importere «the real thing».

Allikevel, det er Claude Rutault som klarte å gjøre meg mest forbannet. Hans «malerier med samme farge som veggen», og hans 20-30 ubearbeidede lerreter som slenger på gulvet. Kunst skal vel provosere, og jeg har vel gått rett i fella jeg da. Rutault ler vel hele veien til banken, som det heter. Rutault uttaler at han synes maleriet er dødt. Derfor maler han bare over bildene sine. Og hvor er disse bildene? På utstillingsplakaten henger et halvabstrakt bilde fra 1968. Det var altså i 1968 at Rutault sist hadde noe på hjertet i form av et bilde.

Bergen Kunstmuseum skal være primus motor for det nye og spennende som skjer i kunstverdenen, og så prydes utstillingsplakaten av et bilde som er malt for 35 år siden.

Mitt hovedanliggende er to ting:

1) Dersom Rutault mener maleriet er dødt, er ikke dette en personlig fallitterklæring? Har vi ikke å gjøre med en person som har gitt opp alle maleriets muligheter, når han strør tomme lerreter rundt på et gulv? Fyren har sikkert ikke spent de opp selv en gang. Slikt drittarbeid trenger man nemlig ikke å gjøre når man har slått igjennom i den postmoderne kunstverdenen. Det eneste man trenger er å erklære maleriet for dødt, og drite ut alle uten minst et decennium på et akademi. Og følgelig, er det ikke en fallitterklæring av Bergen Kunstmuseum å «stille ut» dette?

2) Rutault uttaler i BT fredag at det ikke gjør noe om lerretene blir tråkket på og at folk spaserer på dem. Sitat: «Restaureres skal de ikke. Det er deres skjebne å gå til grunne. Alt er en del av prosessen.» Ja vel. Mitt spørsmål er da: er det greit at jeg kommer ned og henter en 5-6 lerreter? Jeg er selv en maler i etableringsfasen, med dårlig råd, og jeg ville satt stor pris på om jeg kunne «delta i prosessen» ved å hente med meg noen ferdig oppspente lerreter, før de «gikk til grunne».