FNs klimapanel har stor troverdighet

Å anslå slike temperaturer tilbake for den tid det ikke fantes observasjoner, er selvsagt vanskeligere. Til dette brukes ulike proksidata, som data fra treringer, borekjerner i isbreer som Grønlandsisen og sedimentkjerner fra havbunnen hvor blant annet rester fra plankton gir informasjon om temperatur i havoverflaten. Ved utgangen av tusenåret ble det publisert flere anslag for temperaturforløpet gjennom siste tusen år. En rekonstruksjon av gjennomsnittstemperaturen på nordlige halvkule kom fra Mann med flere (1998; 1999, ofte kalt Mannkurva), en annen fra Esper m.fl. (2002). Disse rekonstruksjonene viste spor etter den lille istid og den varme middelalderperioden, men utslagene var mindre enn i tidligere mer subjektive anslag som inkluderte historisk skjønn, blant annet basert på kunnskap om geografiske grenser for dyrking av korn og vin (for eksempel H.H. Lamb, 1982).

FNs klimapanel IPCC vurderte alle relevante arbeider og gjorde bruk av Mannkurva, mest fordi den på best måte anga usikkerheten i anslagene. Det er verdt å merke seg at usikkerheten for tiden før 1850 var svært stor. Ut fra en helhetsvurdering basert på en mengde forskning konkluderte likevel IPCC i 2001 med at det siste tiåret sannsynligvis har vært det varmeste i hele tusenårsperioden.



I DET SISTE HAR DET kommet til forskning som indikerer at temperaturutslagene, slik som i Mannkurva, virkelig har vært for små for den lille istid og den varme middelalderperioden (blant andre von Storch m.fl. 2004). Derfor kommer det nå nye anslag med nye metoder som på en bedre måte kombinerer ulike egenskaper med de ulike datatypene. Den siste kurva er gitt av Moberg m fl (Nature 10. februar) og bygger på en rekke ulike proksidata. Fremdeles er 1990-årene det varmeste tiåret.

Den organiserte motstanden mot IPCC (se oversikt i New Scientist, 12. februar) har prøvd å gjøre forskningen omkring Mannkurva til gjenstand for IPCCs troverdighet og klimaforskningens integritet. Den internasjonale debatten om dette fikk sitt høydepunkt i fjor, i Norge ble den videreformidlet av nettavisa fors k ning.no. Til sist har to professorer i kjemi ved Universitetet i Bergen - Einar Sletten og Olav Kvalheim - båret frem noe av kritikken mot IPCC i en kronikk i BT tirsdag 8. mars.

Det er leit at Sletten og Kvalheim ikke tok kontakt med klimaforskere i Bergen før de skrev kronikken. Da kunne de unngått noen faktiske feil og fått med oppdatert forskning (se og p=121). Det er også leit at professorene i en kronikk som etterlyser bedre etikk i forskningen kommer med en rekke ubekreftede sleivspark; som at miljøvernere er godtroende og farer med «religiøs anfektelse» (hva nå det skulle bety) og at Machiavellis «målet helgar middelet» gjelder for mange klimaforskere. Å skylde klimavitenskapen for å fyre opp under filmen «The Day After Tomorrow» er å ta hardt i. I den norske debatten sa alle klimaforskere uttrykkelig at filmen var urealistisk. For eksempel ble det vist til forskning på Bjerknessenteret som «friskmelder» Golfstrømmen.



SLETTEN OG KVALHEIM beklager at klimadebatten er blitt politisert, men noe annet er ikke å vente når energiprodusenter i USA organiserer motstand mot IPCC. Situasjonen kan sammenlignes med den motstand tobakksindustrien i mange tiår har ført mot forskningsresultater som påviser skadevirkninger av å røyke tobakk.

Sletten og Kvalheim håper at IPCCs integritet blir bedre når direktøren for Bjerknessenteret, Eystein Jansen, får en viktig rolle i neste rapport. Jansen kommer helt sikkert til å gjøre en utmerket jobb, men vi har ingen grunn til å betvile at hans forgjengere også gjorde en samvittighetsfull jobb ut fra forskning som var tilgjengelig. Kritikken mot Mannkurva kom lenge etter at IPCC ga ut sin siste rapport i 2001.



JEG VIL GI SLETTEN OG KVALHEIM rett i det gjenstår mye forskning for å forstå naturlige klimavariasjoner. Men dette svekker ikke sikker kunnskap om global oppvarming. Vi vet sikkert at konsentrasjonen av klimagasser som CO2 øker år for år som følge av menneskers utslipp. Vi vet også at dette gir økt drivhuseffekt og global oppvarming. At klimavariasjoner i historisk tid er større enn tidligere antatt svekker ikke bekymringen for en forestående global oppvarming, snarere tvert imot.

Sigbjørn Grønås, professor i meteorologi, Geofysisk Institutt, UiB