I Norge er det rundt 800.000 dagligrøykere. Om lag halvparten av disse vil komme til å dø av en røykerelatert sykdom, ca 6700 hvert år. Fordi personer med kort utdanning og lav inntekt lenge har vært overrepresentert blant røykerne, er sigarettene den viktigske enkeltårsak til dagens sosiale ulikhet i helsestatus. Hvert år gjør 200.000 nordmenn forgjeves forsøk på å slutte. De aller fleste har forsøkt mange ganger. Under 15 prosent benytter legemidler som kan øke sjansen for et positivt utfall. En viktig barriere er at kostnaden ved bruk er høy for mange av de gjenværende røykerne. I denne situasjonen bør politikerne vurdere hensiktmessigheten av Legemiddelforskriftens forbud mot refusjon av legemidler til behandling av nikotinavhengighet.
Forskriften bør endres
En gruppe som er spesielt skadelidende under dagens regelverk er landets ca. 200.000 KOLS-pasienter. Hvert år dør 1600 nordmenn av denne sykdommen, og 90 prosent av KOLS-pasientene har vært røykere. Til tross for at røykeslutt er den eneste dokumenterte metoden for å stanse sykdomsutviklingen, fortsetter halvparten å røyke etter diagnose. En KOLS-pasient får - når egenandelstaket er nådd - dekket utgifter til symptomlindrende behandling, luftveisutvidende-, betennelsesdempende- og antibakterielle medisiner. I tillegg dekkes influensavaksine, sykehusinnleggelser, operasjoner, rehabilitering og oksygenapparater ved behov. Imidlertid hindrer Legemiddelforskriftens §14-14 at KOLS-pasientene og andre kan få refundert utgifter til legemidler til hjelp for å slutte å røyke, selv om dette er den dokumentert mest effektive metoden for å stanse sykdomsutviklingen. Dette er ganske meningsløst og forskriften bør endres.
Effekter av å innvilge refusjon
Med unntak av den begrensede assistanse som norske røykere tilbys for å slutte å røyke, viser rangeringer at norsk tobakkskontroll er blant verdens beste. Landet har innført så å si alle tiltak som Verdens helseorganisasjon anbefaler, og forbedringspotensialet i tobakkspolitikken er følgelig begrenset. Til tross for at virkemidlene i stor grad er utnyttet, er tapstallene fortsatt høye og rammer i størst grad de svakest stilte. Politikerne bør orienteres mot uprøvde verktøy. En refusjonsordning for legemidler til behandling av nikotinavhengighet kan være et alternativ, og vil også være i tråd med regjeringens målsetting om å redusere den sosiale gradienten i helsestatus. Erfaringer fra land som praktiserer refusjon viser at bruken av medikamentene ikke øker drastisk, men at røykeslutterne i større grad etterlever anbefalt brukslengde og derved øker sannsynligheten for et vellykket slutteforsøk etterfulgt av reduserte helseplager, økt livskvalitet og flere produktive arbeidsår.
Lite logisk
Legemiddelforskriftens § 14-14 sier at et legemiddel ikke kan innvilges forhåndsgodkjent refusjon, dersom det «hovedsakelig skal benyttes i behandlingen av nikotinavhengighet». Paragrafen omfatter også medisiner mot hårtap og impotens - tilstander som i motsetning til røyking ikke medfører alvorlig sykdom og for tidlig død. Et felles regelverk med nikotinavhengighet er derfor lite logisk.
Motargumenter
Et argument for fortsatt refusjonsnekt kan være at behandling for nikotinavhengighet ikke defineres som langvarig (utover 3 mnd) og derfor automatisk faller utenfor refusjonsordningen. Det finnes allerede unntak fra dette kravet (vilkår 136), og dessuten vil mange trenge medikamentell behandling for røykeslutt utover 3 mnd. For enkelte kan også tobakksavhengighet fortone seg som en kronisk tilstand med behov for gjentatt behandling. Et annet motargument er at tiltaket kan bidra til å sykeliggjøre røykerne som gruppe. Kanskje vil det derfor være mest hensiktmessig å la refusjonsordningen i første omgang komme til gode de som allerede har en diagnose som for eksempel pasienter med KOLS eller hjertesykdom - eller man kan gi godkjenning etter individuell søknad. En tredje betenkelighet er at legemidlene til behandling av nikotinavhengighet kan ha negative bivirkninger. Den omfattende forskningen på dette området gir imidlertid liten grunn til bekymring for dette.
Lønnsomt tiltak
Kostnadene ved refusjon er sannsynligvis det springende punkt. Folkehelseinstituttet anslår at KOLS koster Norge om lag 4,5 milliard kroner per år, hvorav 42 prosent er direkte og 58 prosent er indirekte kostnader . I et europeisk prosjekt som bl.a. tok sikte på å avklare økonomiske konsekvenser av røykeavvenningstiltak (PESCE-prosjektet), ble det beregnet at en reduksjon i antall røykere på 3 prosent i ti av 27 EU-land ville spare unionen for 1,3 milliarder kroner i direkte kostnader. Det er vanskelig å anslå presist hvor kostnadseffektiv en refusjonsordning vil være for samfunnet, men hovedpoenget er at tiltaket vil spare samfunnet for store summer på lang sikt. Dersom man tar utgangspunkt i det mest effektive legemiddelet mot nikotinavhengighet, vil det eksempelvis koste knappe 60 millioner kroner å behandle 1/3 av norske pasienter med KOLS. Hvis refusjon skulle resultere i unngåelse av sykehusinnleggelser hos de med mild KOLS, vil dette resultere i 5 prosent reduksjon i 10års-utgiftene - dvs. ca 600 millioner spart.
Fortsatt høye tapstall
Tradisjonell tobakkspreventiv politikk - informasjon, restriksjoner og avgifter - er allerede utnyttet i stor grad i Norge. Likevel fortsetter røyking å ta 6700 liv hvert år. I en situasjon hvor økte priser, strengere røykelov og fryktvekkende kampanjer har økt lysten på å slutte hos alle røykere, kan refusjon av legemidler bidra til røykeslutt i befolkningsgrupper hvor et økt sluttemotiv i seg selv er utilstrekkelig. Politikerne har lykkes med å skape negativt normklima for røyking, men har i mindre grad evnet å legge til rette for den nødvendige assistansen for røykeslutt. Ett første skritt er å fjerne nikotinavhengighet fra Legemiddelforskriftens §14-14 da denne paragrafen er til hinder for all videre vurdering av refusjon.
KOMMENTARER Våre regler