Bistand med bismak

Esther Garvi

IKKE-KRISEN «Sultkatastrofe» er blitt brukt fl ittig for å beskrive en kronisk lav levestandard, men det faktum gjenstår at Niger aldri gjennomled noen sultkatastrofe i 2004. Bildet viser smilende kvinner som har pyntet seg for stå i en matutdelingskø under den såkalte katastrofen i 2005.

SOM LANGTIDSBOENDE i Niger, med ønske om å få se befolkningen i landet få et brukbart liv, er det skuffende å se at bistandsaktørene ikke har det ringeste fokus på mottakerens behov og situasjon. Ei heller hvordan denne dramatiske bistandsinvasjonen har motvirket mottakernes mulighet til en selvstendig fremtid.

Det råder ikke tvil om at personellet til Leger Uten Grenser, som jeg møtte i Niger i perioden 2004-05, gikk inn for å redde liv. Mange av dem spanderte 12-timersdager på å kjempe mot Nigers alvorlige sykdommer - og ønsket ikke annet enn å se de lidende nigerske barna bli friske igjen. Jeg har personlig stor respekt for disse hardt arbeidende legene og sykepleierne - og jeg satte stor pris på deres selskap. Det fratar likevel ikke Leger Uten Grenser som organisasjon ansvaret for at man ba om allmenn matutdeling, der detteikkevar nødvendig.

AT NIGER ER et fattig land og trenger hjelp for at befolkningen skal kunne leve et selvstendig og verdig liv råder det ingen tvil om. At en fjerdedel av alle barn i Niger dør før de fyller fem år og har gjort dette i de siste 20 årene, råder det heller ingen tvil om, men la oss kalle en spade for en spade.

I sitt svar til min kronikk, skriver Johanne Sekkenes at Leger Uten Grenser (LUG) aldri har gått ut med at undernæringen i 2005 var ganske lik tidligere år. Det stemmer. Jeg refererte ikke til hva LUG har gått ut med offentlig, men til deres internrapport, der de evaluerte sitt eget arbeid. Jeg etterlyser at denne informasjonen offentliggjøres. Og om Sekkenes ikke har fått lese denne rapporten - til tross for at hun sto som ansvarlig for LUGs aktiviteter i Niger i denne perioden - så er det på høy tid at hun fikk se den nå.

UTTRYKK SOM «sultkatastrofe» og «underernæringskrise» er blitt brukt flittig for å beskrive en kronisk lav levestandard, men det faktum gjenstår at Niger aldri gjennomled noen sultkatastrofe i 2004, slik man lot mennesker i hele verden tro. Folk risikerte aldri å dø i store mengder, slik mediene i samarbeid med noen «bistandsorganisasjoner på stedet» utmalte, og barna var ikke underernærte fordi deres foreldre ikke hadde mat å gi dem.

Både Egeland og LUG refererer til LUGs økonomiske satsing som bevis på at Niger i 2004-05 befant seg i en veritabel krisesituasjon. Men siden når er en organisasjons budsjett blitt regnet som grunnlag for hvorvidt en befolkning lider av matmangel eller ikke?

DET JEG SAVNER i denne debatten er den grunnleggende ydmykhet som kreves for å hjelpe mennesker i nød til å få et brukbart liv - der barna kan gå en bedre fremtid i møte. Jeg står fast ved at Niger fortjener en unnskyldning for det unødvendige bistandskorstoget som landet har måttet gjennomlide - og i dette perspektivet lyser Jan Egeland med sin stillhet.