Barn og ungdom på anbud

Flere barn har hatt vansker fra tidlig alder, de har fått ulike hjelpetiltak, i familien og noen i fosterhjem. Problemene kan bli store og omfattende og ende i plassering på akuttmottak, for deretter videre plassering på barnevernsinstitusjon.

Barnevernsinstitusjoner er et av få tilbud som tar imot barn og unge i krise som trenger et spesialtilpasset tilbud. Institusjonene spesialiserer seg på ulik problematikk med barn og unge. Rus, psykiatri og overgrepsproblematikk er noen av vanskene ungdommene sliter med. Et resultat av vanskene kan være utagering. Ungdom som går til fysiske angrep, utsetter andre for vold og noen ganger blind vold. Dette skaper et utrygt samfunn.

Institusjonene fyller et behov for å gi ungdommen vesentlig hjelp. Der er personal som er gode på å gi omsorg og endre ungdommen sin adferd. Ungdommene skal for eksempel, når de flytter for seg selv, kunne klare å fortsette en utdannelse eller stå i et arbeidsforhold. Å kunne bo alene, lage mat, håndtere økonomi må læres. Ungdommene må tilpasse seg krav i samfunnet med å ta vare på seg selv, hverandre, familie og naboer.

Kompetanse innenfor psykososial helse er et av de sterkeste virkemidlene som trengs i arbeidet med disse barna. For å bygge opp og vedlikeholde denne, trengs det en stabil bemanning med høyt kvalifisert personale. Samarbeid, faglig oppdatering og forutsigbar praksis vil være grunnleggende prinsipper for å bygge kompetanse innenfor institusjonen.

Stabilitet i arbeidet med barn er en nødvendig del av tilbudet. Trygge voksne er en forutsetning for tillit og trygghet hos barn. Institusjonene må ha kvalifiserte helse- og sosialarbeidere. For at dyktige fagpersoner skal ønske å jobbe i institusjon, må de ha en viss sikkerhet for å beholde jobben og oppleve at de får ha fokus på fagfeltet og utvikling av dette. Bekymring for om institusjonen vil overleve neste budrunde er forstyrrende for dette fokuset.

På samme måte som personalet er avhengig av stabilitet i arbeidet, vil barnas opplevelse av stabilitet være avgjørende for deres videre utvikling. Positiv utvikling er en langvarig prosess, det kreves kontinuitet og tålmodighet for å oppnå resultater.

Barn fanger opp usikkerhet, og disse barna har lang erfaring med å lese utrygge voksne. Dette forplantes i barnet, vil påvirke og forsinke utviklingen. Barn knytter seg til bestemte personer. Utryggheten om disse personene vil fortsette i jobben, vil gjøre det vanskelig å bygge nødvendig gjensidig tillit.

Kampen om inntekt kan overskygge kvaliteten i tilbudet. Folk med høg utdanning vil søke etter muligheter for kompetanseheving og høy lønn. Arbeidsgiver står på sin side ansvarlig for å tilfredsstille dette behovet. Dersom arbeidsgiver ikke klarer å leve opp til forventningene, kan dyktige fagpersoner velge annet arbeid.

Når lederen av institusjonen har oppmerksomheten sin rettet mot å overleve neste anbudsrunde, vil det være mindre fokus på fagutvikling. Et annet resultat av anbudsrunden er at budsjettposten for kompetanseutvikling blir minimal eller kan utebli. I tillegg må leder følge det som er strømmen av bestillinger og vil med det velge bort flere barn og unge som trenger hjelp. Barna med størst hjelpebehov kan være de største taperne i et slikt anbudssystem, fordi det koster for mye å gi dem tilfredsstillende og nødvendig hjelp.

Kostnadsbesparelsen overstyrer faglige hensyn med tanke på plassering av barn og ungdom. Institusjonene må fylle opp plassene uten å ta hensyn til gruppesammensetningen. Eksempelvis kan en ungdom som blir utsatt for vold bli boende sammen med en ungdom som har utført denne handlingen ovenfor andre.

Barn fungerer også som rollemodeller for hverandre, på godt og vondt. Sammensetningen av barn og unge i en gruppe kan være avgjørende for hvor god behandling den enkelte får. Om en ungdom med rusproblem blir plassert i et tiltak sammen med ungdom med psykiatriproblematikk kan det ha negativ påvirkning for alle parter.

Vi mener det er etisk svært betenkelig at de svakeste av våre fremtidige voksne skal være prisgitt et system som er tuftet mer på økonomi enn på faglige vurderinger. Kostnadene skal være innenfor rimelighetens grenser og gjerne kontrollert, men slik det fungerer i dag får økonomi for stort fokus i arbeid med barn og unge, og det faglige må vike.

På bakgrunn av dette utfordrer vi vår nye barne- og likestillingsminister Audun Bjørlo Lysbakken til å revurdere det å sette barn og unge ut på anbud.