Bærekraftig uføretrygd?

Steinar Westin,
professor i sosialmedisin ved NTNU og fastlege ved Tempe legesenter

DAGFINN HØYBRÅTEN HAR nylig nedsatt et offentlig utvalg som skal utrede det fremtidige uførepensjonssystemet. I Aftenposten 5. august bekjentgjorde han denne nyheten, fulgt av beroligende meldinger om at «det skal ikke kuttes i uføretrygden». Men selvsagt viste han til bekymringen om at veksten i antall uføre på 2 prosentpoeng på 10 år er foruroligende. For til tross for nedgang i sykefraværet, er tilgangen til uførepensjonen like høy. Videre erkjenner han at «andre forhold i samfunnsliv og arbeidsliv (enn helsetilstanden til folk) klart påvirker uførehyppigheten. For eksempel», sier han, «er omstillinger en nødvendig del i et arbeidsliv som skal gi stabil høy sysselsetting, men slike prosesser gir samtidig erfaringsmessig en økt risiko for at utsatte arbeidstakergrupper blir skjøvet over på trygd».

Det høres så greit og liketil ut. Men hva er nå egentlig problemet med disse prosessene som gir «økt risiko for å bli skjøvet over på trygd»? De er nødvendige, sier Høybråten, og dermed har han med noen tastetrykk avfeid et grunnleggende problem som hans egne regjeringskolleger viser alle slags tegn på at de ikke har forstått.

HELLER IKKE HØYBRÅTEN røper noen dyp innsikt i disse vanskelige sakene, til tross for sin bakgrunn som direktør i Rikstrygdeverket, når han bruker formuleringer som at uførepensjonen «må forbeholdes personer med uførhet». For selvsagt er dette et uangripelig utsagn. Men like fullt dekker det over den pinefulle realitet at medisinsk uførhet i forhold til arbeidslivet, folketrygdens krav til ervervsmessig uførhet, ikke er noen absolutt størrelse: Hva som trengs av helsemessige ressurser for å få eller beholde en jobb er så åpenbart avhengig av de krav som stilles.

Trekker man teppet bort under ansatte gjennom oppsigelser eller hyppige omstillinger vil det alltid være noen av dem som mestret jobben før, men som har helseplager og lidelser som står i veien for nye jobber. Når tidligere ansatte med kroniske helseplager har gått de obligatoriske rundene i jakten på nye jobber og erfart at de ikke lenger er attraktiv arbeidskraft, da skal vi ikke undres over at de klager sin nød til legen. Spør en hvilken som helst allmennlege. Alle har pasienter som de prøver - eller har prøvd - å berge unna en uførepensjon, der forhistorien nettopp var en oppsigelse eller en omstilling, et eller annet grep som satte dem i klemme.

GJENNOM ÅRENE ER VI blitt vant til at det private næringsliv løser sine omstillingsproblemer med uførepensjonen som salderingspost. Union-saken er bare et nytt ledd i en lang kjede. Denne særegne formen for trygdemisbruk omtales i internasjonal litteratur som «Private Profits - Public Costs».

Det nye i dagens situasjon er at såkalt moderne ledelsesideologier i offentlig sektor, med anbud, økt konkurranse, oppsplitting, outsourcing og downsizing, øker omfanget av slike utslagningsprosesser i en grad som vi ennå ikke helt har forstått. I hvert fall har ikke regjeringen forstått det.

Nå styrer departementene de store offentlige etater, både statlige og kommunale, inn i prosesser av akkurat samme type som produserer uføre i privat sektor. Selv i gråsonen mellom det offentlige og private, som for eksempel i konsesjonsbelagt buss- og fergetransport, slipper nå Torild Skogsholm anbudene og konkurransen løs. Kystens fergestrekninger skal dekkes av fleksibel arbeidskraft på drift mellom ulike selskaper, etter hvert som de vinner eller taper anbudene. Jernbaneverket skal kvitte seg med nye 1000 ansatte. Store skarer av arbeidstakere slippes på dypt vann, uten at noen avkrever beslutningstakerne fliken av et samfunnsmessig regnestykke. Når det gjelder offentlig sektor kan vi gjerne foreslå betegnelsen «Public Profits - Public Costs»? Og antyde at den siste posten raskt kan bli større enn den første?

IGJEN SER REGJERINGEN etter løsninger i siste ledd av den lange kjeden som leder til uførepensjon. Gjennom ulike grep, fra innstramninger i regelverk, disiplinering av legene, og nå nyorganisering av velferdsetatene, skal det bremses på tilgangen til uførepensjonen. Det er vanskelig å lese Høybråtens innlegg som annet enn en bortforklaring av at dette også er den underliggende dagsordenen for det nyoppnevnte utvalget.

Innstramninger i velferdsordninger er ikke noe særnorsk problem. De europeiske velferdsstatene lider alle mer eller mindre under trykket av en tiltakende amerikanisering av arbeidslivet. Jeg sier «amerikanisering», fordi det muligens kan være en nøkkel til å forstå dette underliggende dilemmaet: At utslagning og manglende inkludering i arbeidslivet er blitt en mare for de nordeuropeiske velferdsstatene, de som har utviklet en samfunnsform der solidaritet og sosial anstendighet ble sentrale verdier.

Problemet er at de - og vi i Norge også - nå styres av økonomer og politikere som ukritisk har adoptert økonomiske teorier og ledelsesideologier som er utviklet i samfunn uten slike sosiale sikkerhetsnett, først og fremst i USA. Der har forestillinger om uhemmet konkurranse, marked for alt - også for tjenester, og den sterkestes rett, vært opphøyet til en evig gyldig resept for effektivitet og økonomisk vekst. Mange mener at det er gammel vin på nye flasker, enten det nå heter New Public Management eller effektivisering av offentlig sektor. At et slikt «fleksibelt» arbeidsliv også produserer sosial nød i stort omfang er av mindre betydning for økonomien hvis matlapper og varmetønner i fattigstrøkene er den løsningen samfunnet har å by på.

SPØRSMÅLET ER OM DENNE resepten for effektivitet og vekst virker slik økonomene tror, også i våre velferdssamfunn, der varmetønner og sosial nød anses som litt gammeldags. Dette spørsmålet burde de snarest stille seg på handelshøyskolene. Ja, egentlig er det en faglig skandale at den langsiktige helsebetingede utslagning ikke inngår i økonomenes regnestykker når de gir oppskrifter for effektivisering og konkurranse i offentlig sektor.

Så omfattende er denne feilen i regnestykkene at noen av Bondeviks statsråder trolig fungerer som landets mest hemningsløse trygdemisbrukere. Bærekraftige trygdeordninger krever faktisk et bærekraftig arbeidsliv - et anstendig arbeidsliv som ikke velter ansattes underhold over på andre offentlige budsjetter. I departementene burde man i stedet spørre seg: Kanskje tillit og trygghet for arbeidstakere er mer lønnsomt enn rå konkurranse? I det minste i offentlig sektor. Siden uførepensjonen også skal betales av offentlige budsjetter. For egentlig ønsker vi vel å beholde vår sosiale anstendighet, også overfor dem som arbeidslivet og statsrådene ikke vil ha?