Som anmelder må han ha det fritt og uavhengig og jeg har som prinsipp at man ikke skal kommentere en kritikk. Men skal han også forfekte de samme synspunkter som journalist, i neste artikkel?
Et teater opplever til enhver tid positiv og negativ kritikk av sine forestillinger. Nå har to av forestillingene fått negative kritikker, hvilket vi selvsagt er lei for. Jeg ser at resultatet ikke er blitt som forventet og vi vil evaluere dette, men selvsagt ikke i mediene, av hensyn til involverte parter som alle har bidratt med en stor innsats.
Både Dogville og Lillelord er to viktige historier, som begge tematisk og formmessig egner seg for teater. Men når man tar kjente historier fra film og bok, unngår man aldri sammenlikningfenomenet, særlig fra kritikerne. Publikum har ikke dette samme behovet og har kanskje heller ikke sett film eller lest bok/bøkene. I hvert fall kommer det mye positiv respons tilbake fra publikummere som har sett forestillingene.
Når det gjelder Dogville mener Landro at skuespillere og regi ikke holder og for Lillelords vedkommende er det dramatiseringen som han ikke liker. Når man stikker hodet frem og sier noe om lav kvalitet på norsk dramatikk, slik jeg gjorde i høst, i en debatt iscenesatt av BT og i neste øyeblikk gjør min egen dramatisering, så står man for hogg, som forventet.
I høst fikk DNS stor kunstnerisk og publikumsmessig respons på Peer Gynt, Draum om høsten og På'an igjen. Da var det ingen kunstnerisk krise. Kommer den så fort fordi man ikke lykkes med alt i en forestilling? DNS har fått mye positiv oppmerksomhet de siste årene, også utenom Bergen, i forhold til kvalitet, ensemble og repertoarvalg, særlig samtidsrepertoaret. Det har ført at til at mange unge skuespillere vil hit og at mange instruktører i både Skandinavia og Europa er oppmerksomme på teatret. Jevnfør instruktøren Robert Wilsons utsagn om standarden på skuespillerne her kontra andre land.
DNS er et ensembleteater. Da jeg startet som sjef i 2001 var det 16 skuespillere ansatt, ingen under 30 år og resten av bemanningen var basert på frilansere på stykk-kontrakt og gjester. Det jeg gjorde var å utvide til rundt 34 skuespillere fordelt på faste kontrakter, ca. 20 og resten åremål og med færre frilansere/gjester. Hensikten var at skuespillere skulle få arbeide over tid og få kontinuitet. Dermed er et repertoarvalg alltid basert på de rollebesetningsmuligheter et teater har, i tillegg til at instruktører enten vender tilbake og kjenner skuespillerne, eller ser en rekke forestillinger før rollene besettes.
For å utvikle ensemblet arbeides det hele tiden for å forsøke å gi folk varierte og utfordrende oppgaver, å vokse på. Landro hevder at enkelte skuespillere gjemmes bort og at andre tilhører et hoff. Her er i hvert fall noen av ensemblets mange skuespillere som har utført hovedroller disse årene: Stig Amdam, Anna Bache Wiig, Karl Bomann Larsen, Bjørn Wilberg Andersen, Endre Hellestveit, Marianne Nielsen, Ragnhild Gudbrandsen, Gard Skagestad, Kjersti Sandal, Jon B Devik, Kim Sørensen, Reny MG Folgerø, Jan M Johnsen, Agnes HE Kittilsen, Petter Width Kristiansen, Øyvind Gran, Frode Winther og rene ensemblestykker med likeverdige roller som f.eks Renset, Livet X 3 og Putemannen.
Det er ikke så enkelt å få voksne etablerte skuespillere, særlig menn, til å komme til Bergen, Trondheim og Stavanger over lengre tid, men gjerne for en enkelt rolle, pga. arbeidsmarkedets muligheter i Oslo. Det betyr at ensemblet nok må få en yngre profil.
Vi kan alltid arbeide for å bli bedre og det gjør vi, nettopp fordi teaterkunsten har enorme muligheter til å berøre og påvirke, til å gi innsikt og vise troen på menneskets enorme muligheter og umuligheter. DNS har både vilje og ressurser til det.
Morten Borgersen, teatersjef
KOMMENTARER Våre regler