Amøber og aktivister

Ut fra egne erfaringer gjennom Krohnegården-saken ser vi hvorledes det folkelige engasjement skaper høyt konfliktnivå. I boken «Governance i norske storbyer», nettopp utgitt på Spartacus Forlag, blir bl.a. Krohnegården-saken definert som en prøvestein for bydelsdemokratiet. Saken har vært et godt eksempel på en utsettelses- og utmattelsesstrategi.

Hver enkelt sak synes å måtte finne seg sin egen vei å gå for å oppnå målet. Dette igjen betinger personer som både har ressurser og ikke minst ork til å ta opp kampen for det de brenner for. I nevnte bok sies det at nærmiljøaktivistenes mobilisering var spontan og massiv og den innebar en slags sjokkbehandling av motparten.

Det er ikke på denne måten velforeninger skal bli nødt til å arbeide. De fleste velforeninger består av stort sett oppegående mennesker. Personer som representerer store deler av byens befolkning og som ønsker å bli tatt på alvor. Den politiske beslutningsprosess er det byens politikere som skal ta seg av. Men hvorfor er det ikke mulig slik aksjonsledelsen i Bergen Vel spør om, å la dem som representerer selve pulsen i mange av de aktuelle saker være samarbeidspartnere til kommunen?

Når politiske avgjørelser fattes i folkevalgte organer, er det en engere elite som treffer beslutninger på vegne av de mange innbyggerne. Innspill fra velforeninger i nærdemokratisaker burde være et opplagt tilskudd til dem som fatter beslutningene. Det skulle ikke være nødvendig med en demokratisk fornyelse nedenfra.

Av Terje Mikkelsen, lederKrohnegården Miljøforening