- Vi holder folk i live for lenge

I fjor brukte vi 95 milliarder kroner i spesialisthelsetjenesten. Hvorfor virker det som om det ikke er nok?
- Norge har hatt en fantastisk økning i ressurser til helsetjenester, og det har vært positivt. Men behovet for helsetjenester er uuttømmelig. Vi kan alltid gjøre mer for å forbedre folks helse, både når det gjelder forebygging, lindring, rehabilitering og behandling.

Forventer vi for mye?
- Det er et gap mellom forventningene og hva selv et rikt land som Norge har råd til. Vi må jo også bruke penger på kultur, idrett, skole og miljø.

Kunne vi ikke bare brukt det som var nødvendig?
- USA bruker mye mer enn oss, men også der er det store udekkede behov. Jeg ser selv at midlene brukes godt og effektivt, men jeg er enig med helseministeren i at det er på tide å se på fordelingen av ressurser mellom primær- og spesialisthelsetjeneste. Vi bør prioritere forebygging av sykdommer.

Hvem skal vi si nei til?
- Vi kan si nei til overbehandling av pasienter. Mange opplever at vi ikke tør å se døden i øynene. På intensivavdelingene behandler vi av og til døende pasienter altfor lenge. Det skjer fordi det ikke er klare føringer for når nok er nok. Vi som helsepersonell vil alltid ønske å hjelpe så lenge som mulig, det gjelder også for pårørende. Det samme kan skje med kreftbehandling: Det kommer stadig nye cellegiftbehandlinger som kanskje kan forlenge livet med noen få måneder, men som koster for mye.

Og hvem skal vi si ja til?
- Vi bør prioritere tiltak for personer med rusproblemer, som har mye kortere forventet levetid enn andre personer i samfunnet. Ut fra en rettferdighetsbetraktning er det uetisk å ikke prioritere dem høyere. Det samme gjelder forebygging av ugunstige levevaner som gir høyt blodtrykk, diabetes og hjerte- og karsykdommer. Det kan gi flere års økt levealder, og er en mye bedre bruk av ressurser enn det vi gjør for folk i det siste leveåret. Vi bør også forebygge KOLS bedre.

Å prioritere noen handler også om å velge bort andre. Hvorfor er det vanskelig?
- Det er vanskelig fordi alle som blir syke vil ønske å få hjelp. Men ikke alle kan få alt. Enkelte har for høye forventninger til hva helsetjenesten kan hjelpe med, særlig når man er blitt svært alvorlig syk. Hvordan skal dere få pasientene til å forstå prioriteringene?
- Vi må ha åpne skriftlige retningslinjer innenfor den offentlige forvaltningen og helsetjenesten for hva vi skal prioritere. Pasienter og pasientorganisasjoner må ha tilgang til prioriteringsvalgene som er gjort, og begrunnelsene for dem.

Pasienter som føler seg urettferdig behandlet går ofte til media. Hva synes du om medias håndtering av enkeltskjebner?
- Når vi ikke har en klageinstans, er media en naturlig kanal for å lufte følelsen av urettferdig behandling. Det er medias rolle å ta opp enkeltpersoners skjebne. Det bør være åpenhet om prioriteringer og pasienten bør ha klagemulighet ved uenighet.

Hvordan skulle dette ha fungert?
- Det bør opprettes et system der man kan klage til det regionale helseforetaket. Det er krevende, men mange pasienter opplever seg urettferdig behandlet og burde fått saken sin vurdert av et uavhengig organ. Prioritering er vanskelig, og vi leger må være ydmyke i forhold til at vi kan gjøre feil. Pasientene bør ha «rettssikkerhet» i form av klagemulighet.

Medieoppmerksomhet fører gjerne til at statsråden kommer inn og ordner opp. Hva tenker du om det?
- Det er relativt ressurssterke personer som orker å gå til media. Det skaper en ulikhet. Samtlige helseministere som har fått slike saker på sitt bord, har snudd. Mange leger som møter disse skjebnene hver dag, har følt seg latt i stikken av helsepolitikerne som ikke har turt å stå for konsekvensene av beslutningene sine. Men man kan jo også forstå statsråden, med tanke på de politiske konsekvensene av å si nei i full åpenhet. Derfor bør vi ha et klagesystem med lik adgang for alle.

Hva bør vi forvente at helsevesenet leverer til oss?
- At helsevesenet tilbyr forebyggende tiltak, god og effektiv behandling når vi er alvorlig syke, og rehabilitering, omsorg og lindring når det er det vi trenger. Vi må ha realistiske forventninger til at av og til er sykdommen så alvorlig at det ikke er særlig mye mer medisinen kan tilby.

Hva kan vi forvente i 2050, når eldrebølgen er her for fullt?
- Hvis vi skal gi det samme tilbudet som i dag, må vi øke ressurstilgangen til helsetjenesten betydelig. Får vi ikke den samme ressursøkningen som de siste ti årene, vil vi få mye større problemer enn tidligere. Prioritering blir viktigere enn før.