Si din mening om idrett og likestilling!
NORSKE IDRETTSJENTER på toppnivå lider fortsatt under et håpløst mannsdominert og mannsfokusert regime, godt heiet frem av stadig mer sjåvinistiske menn i den trykte og verbale presse. Jeg savner synlige grep og en offensiv strategi som fornuftige politikere har vært villige til å kjempe for i næringslivet. De siste dagers debatt har vist at i praksis ligger idretten milevis bak et likestilt Idretts-Norge.
For hvem ser vi «prime time» på TV? Guttene selvfølgelig. Jentene får liksom konkurrere på de «ledige tidene», som for eksempel tett oppunder jul, som er blitt et hett og riktig tidspunkt for kvinnemesterskap i håndball. Håndballjentenes enorme TV-oppslutning (jeg gir faktisk blaffen i gamle museumsvoktere som fortsatt sutrer om dårlig nivå), og trioen Liv Grete Poirée, Marit Bjørgen og Kari Traas enorme popularitet, viser at det er mulig å skape magiske idrettsopplevelser og overskrifter selv om du er kvinne.
VI FINNER sterke innslag av det samme fenomenet på trenersiden. Generelt sett velger de beste trenerne våre å trene gutter. Og treningsregimene overføres ofte fra gutter til jenter. Det er ytterst få som går i dybden på «jentetrening». Det har til og med vært tilfeller hvor det har vært premieutdeling for guttene, mens jentene har fått tilbud om å henvende seg i kiosken og velge noe derfra.
Vi ser den samme skjevfordelingen på sponsorsiden. Norske store bedrifter som liker å kalle seg «Idrettens selskap» eller liknende, sponser kvinneidrett med ca. 5 % av sine totale sponsorbudsjetter (og menn med 95 %). Kanskje er det ikke så rart at i Cresco, som sponser kvinnelandslaget i langrenn, er en tidligere landslagsutøver, Guri Knotten som sponsoransvarlig. Min tidligere arbeidsgiver, SAS Braathens, sponset herrelandslaget i fotball og herrelandslaget på ski, men det var smått med kvinnelandslag
VI NORDMENN liker å se på oss selv som innbyggere av en stolt nasjon som virkelig går på barrikadene for likestilling. Mange rynket på nesen da Ansgar Gabrielsen tvang igjennom 40 prosent kvinneandel i styrene i store norske selskaper (ASA), men i dag har vinden løyet. Selskapene har verken blitt mindre lønnsomme eller mindre konkurransedyktige med flere kvinner ved roret. Men det er likevel langt igjen til ordet likestilling faktisk kan brukes som korrekt norsk.
Riktignok har mye skjedd siden Norge som eneste nasjon stemte mot kvinnelangrenn i OL i 1952. Men selv om håndballjentene vant Europa og nasjonen med storm i høst, så står Marit Breivik & Co. dessverre temmelig alene som kvinnelige fyrtårn i norsk idrett – det være seg i konkurranse eller i styrer, stell og på trenersiden.
TA FOR EKSEMPEL IOCs juleferske vedtak om å si nei til kvinnehopp i OL i Vancouver i 2010. Beslutningen ble fattet enstemmig – merk dere det, folkens – av 14 alvorstyngende menn og én kvinne. De fastslo at det er altfor tidlig for jentene å hoppe i det gode selskap, selv om kvinnehopp har hatt sin verdenscup i seks år, og selv om den spede verdenstoppen utvides med nye utøvere og nasjoner for hver sesong som går.
Da Anette Sagen og co. ble nektet å fly langt i Vikersund i 2004 vanket det cola og smørbrød på kulturministerens kontor, etterfulgt av en pekefinger mot de grånende herrer som sa nei, men som gledelig snudde hatten da det blåste opp til storm. Kulturministeren innkasserte en prestisjeseier. Men det er et paradoks at det var utøverne selv som måtte ta på seg rustning og kjempe for de politiske beslutningene, de som «skal fokusere på delmål og arbeidsoppgavene» mens idrettspolitikerne satt stille og toet sine hender.
MON TRO HVA slags påvirkningskampanje norske idrettstopper har bedrevet mot IOC i forkant av beslutningen om ja eller nei til kvinnehopp i Vancouver ble fattet? De visste jo at dommen skulle falle før jul i år, og kunne legge sitt lobbyløp etter det. Merk at IOCs styre initialt ble forelagt en innstilling hvor det ble konkludert med at kvinnehopp i OL var for tidlig.
Forut for det forutsetter jeg at saken er blitt grundig saksbehandlet. Var jobben fra Norge og FIS på forhånd for dårlig i forkant av beslutningen? Jeg tenderer til å påstå det, uten at jeg på noen måte kjenner detaljene. Men det holder neppe å sende enstemmige vedtak fra tingforsamlinger og kongresser til Lausanne, og håpe på et positivt vedtak basert på norsk idrettsdemokrati. I og med at vedtaket var enstemmig, hadde Norge i alle fall ikke klart å overbevise verken Gerhard Heiberg eller svenskenes Gunnilla Lindberg, som begge var med om den endelige beslutningen. Jeg kjenner begge veldig godt og vet at de er kloke, reflekterte og fornuftige mennesker. Men var jobben mot dem i forkant av IOCs styremøte god nok? Neppe.
Man kan jo spørre hvorfor? Var kanskje ikke jentenes hoppfremtid et viktig nok slag å kjempe for likestillingsnasjonen Norge? Jeg håper i det minste at Anette Sagen og de andre hoppjentene på ny bruker sin autoritet og naturlige PR-kraft til å kreve et svar på hva som egentlig skjedde.
VI KOMMER ikke utenom at de viktigste beslutningene i norsk idrett hovedsakelig med få unntak fattes av menn. De kvinnelige lederne vi har, som visepresident Ingun Raastad i Norges Skiforbund eller generalsekretæren i Norges Fotballforbund, sliter med å nå gjennom. Og når det gang på gang, år etter år fattes kvinnefiendtlige beslutninger i norsk og internasjonal idrett, så bidrar det i alle fall ikke positivt til å få kvinner plassert i sentrale stillinger innen idretten. Det skapes eksempelvis ikke motivasjon og ny giv når kvinnenes cupfinale legges til Bislett for å spare Ullavaal-gresset til guttas kamp.
Når norske idrettsledere – valgte eller ansatte – feirer seg selv, som på Idrettsgallaen på Hamar sist helg, burde sprudlevannet de hever til munnen få en snev av bismak når de evaluerer hva de har gjort for de flotte idrettsjentene våre.
KOMMENTARER Våre regler