Fjellet utgjør den ene steile veggen i Våtedalen, en skarp tapp i landskapet. Du ser vidt omkring der oppe fra.
AV:
anne
arneberg
Publisert: Oppdatert:
Veldig mange turer på Vestlandet begynner som denne - med en rituell fotvask. Stien går rett gjennom en myr, krysser en elv og fortsetter i vått lende frem til bjørkeskogen til den første stigningen. Så fortsetter den bratt oppover gjennom bjørk og blåbær til du møter en sleip svart vegg. Følg merkingen til høyre og snart er du oppe på en tørr, fin kam med storslagen utsikt nordover mot Byrkjelo.
Videre oppover kammen - hele tiden med den spisse lille toppen for øyet, det vil si det man tror er toppen. Jo mer man nærmer seg, jo mer skjult blir toppen - til den til slutt forsvinner helt bak en ur av store kampesteiner.
Varde og lite skrin En kjetting her og et tau der hjelper stien over de største hindrene, og nesten oppe, begynner stien å bevege seg veldig langt - og kanskje ganske unødvendig langt ut mot høyre. Du ser den bratte veggen ned i Våtedalen. Litt av den - og litt balansering i flere urer, så fanger øyet den endelige toppen og varden tegner seg tydeligere.
Og varden er stort sett alt det er plass til her oppe. En liten passasje på hver side og ikke mer. Varden er utstyrt med et forseggjort lite skrin til gjesteboken, et overraskende tegn på huslighet i golde ura.
Skrinet med den fine lille låsmekanismen huser en kladdebok og en penn innpakket i en plastpose. Du leser og undres over hvor mange som tar turen opp på et slikt fjell, du har jo ikke møtt en levende sjel. Man føler seg så alene i verden, og bortsett fra varden og boken, er det heller ingen synlige tegn på at mennesker daglig setter sin fot på dette fjellet.
Overraskende finner du navn fra din egen lille by på andre siden av landet, innskrevet bare dager eller uker før du selv åpner boken. Hvordan fant de stedet?
Om å gå opp Det kan være en lengsel man vil underkaste seg. Man kan ha sett på et fjell i årevis og begjært det. Latt alle tankene kretse som ørnen over akkurat den formasjonen.
Hva gjør man så på dette lengselens episenter? Spiser matpakken sin og noen håndfuller rosiner, drikker litt fra termosen, spiser kanskje opp all sjokoladen og seg ser rundt i alle retninger. Det er jo ikke et blivende sted.
Om å gå ned Enkelte ganger kan nedturen være verst, det skumleste som det er knyttet mest nervøsitet til hvis man er av den litt svimle typen. Det er bedre å glede seg, for det er bevegelsen som er det virkelige målet. I tilfellet Eggenipa er det en nydelig omvei ned på baksiden, én som tar over dobbelt så lang tid som veien opp.
Omveien gjør dette fjellet til en optimal tur, for det virkelig triste er å være nede igjen fra en topp før man får summet seg og fått hele hugen med seg.
Omveien går ned på et stort slakt platå og fortsetter sørover lenger enn det som virker riktig, helt inn i bunnen på grensen mot Stardalen, før man til slutt kan svinge nordover og begynne på skaret ned mot den lange dalen tilbake til utgangspunktet.
Så følger litt klatring i en gjenglemt snøbakke og tråkling på en løs sti før dalbunnen og den innerste stølen. Der venter den første lille velkomstkomiteen av nysgjerrige og skvetne kyr. Neseborene deres vibrerer, kanskje er du det første mennesket de har sett i dag. Klart de må glo.
