EIRIK BREKKE (foto)
Arild Mikarlsen er på toppen av karrieren. Han er verdens beste fullkontakt kickbokser, har en stabil tilværelse både på jobb og privat.
Men veien frem har vært kronglete og smertefull. Både på hjemmebane og i bokseringen.
Da han var ti år gammel, gikk foreldrene fra hverandre. Ingen andre typer fikk komme i nærheten av moren hans. Arild sparket dem på dør.
Da han var 12 døde moren på grunn av brystkreft. En måned senere døde faren av lungekreft.
- Det var en tung periode. Synet av min far da han var syk, er det verste jeg noen gang har sett, sier Arild, som flyttet inn til sin 18 år eldre bror da han ble foreldreløs.
- Han gjorde sin plikt, men det var nok en ekstra påkjenning for dem med fire andre barn. Jeg vet at det ikke var lett, men at de i det hele tatt tok imot meg, viser hvor bra mennesker de er.
Broren har mye av æren for at det ble noe av Arild. Han var streng, men det var det ungdommen trengte.
18 år gammel skilte også hans nye «foreldre» seg. Arild hadde dårlig samvittighet.
- Jeg følte nok at jeg kom litt imellom dem. De har hele tiden sagt at jeg ikke var årsaken til skilsmissen, men det var en periode jeg tok på meg skylden for det, sier han.
Senere mistet Arild også en av sine to storebrødre på grunn av sykdom.
- Jeg har ikke hatt den letteste oppveksten, sier han.
Etter hvert ble han en talentfull fotballspiller. Sammen med profilerte spillere som Gunnar Norebø, André Herfindal, Cato Guntveit og Christian Kalvenes var han med på det gode juniorlaget til Brann og på kretslaget. Arild spilte spiss, men var altfor ego på banen. Før en kamp i Norway Cup satte treneren han ned på backen, for han mente han ikke ville holde så mye på ballen der.
- Jeg spilte min livs kamp. Stoppet alt som kom. Etter det ble jeg på backen, minnes han.
Den kommende vinteren etter var det stygt vær.
- Jeg fant ut at jeg orket ikke å løpe rundt på skitne grusbaner i det drittværet, forklarer Mikarlsen om hvorfor han sluttet med fotball.
Dermed la han treningen innendørs - i Bergen Kickboksing Klubb sine lokaler. Der traff han karer fra Fyllingsdalen som Terje Arildsen, Erik Andresen, Thomas Kristiansen og Bård Trones. Alle har senere tatt medalje i VM.
Men det var Morten Spissøy som dro ham med. Først på Fyllingen-trening, deretter videre til Brann, og senere da han konverterte til kampsporten.
- Han var som en storebror for meg, sier Arild om kameraten - som også er verdensmester.
Kickboksingen passet 18-åringen som hånd i hanske. Han følte at «dette er jeg god til» og ble bitt av basillen. Ga alt på trening.
Etter et halvt år stilte han opp i et norgescupstevne mot en motstander med svart belte. Selv hadde han bare gult belte. Arild tapte kampen, men gjorde en så god kamp at treneren valgte å ta ham opp i elitegruppen.
- Foran hele gjengen sa han hvor imponert han var av meg. Fra det øyeblikket var det bare kickboksing som gjaldt.
Han begynte med semikontakt, men temperamentet var for voldsomt, og trener Bård Trones fikk beskjed om at han ville over til fullkontakt.
- Det irriterte meg at dommeren hele tiden skulle gå imellom, ler han.
De mange ulike typene kickboksing var en av grunnene til at tidligere klubbkollega Thomas Kristiansen ga seg som aktiv utøver.
Mikarlsen ser problemstillingen.
- Det skulle vært et tydeligere skille. Når en journalist spør Tonje (Sørlie) om hun ga motstanderen en på trynet etter at hun har vunnet en kamp... Det gjør du ikke i semikontakt. Det er mer som taekwondo, hvor du går inn og scorer poeng, og så går du ut igjen.
- Du kan ikke si at fotball, håndball og volleyball er det samme selv om man bruker ball i alle idrettene.
I dag er Arild Mikarlsen en rollemodell og et forbilde. Klubben og fellesskapet der settes foran ham selv. De egoistiske faktene fra fotballbanen har ikke forfulgt ham. Han er en rolig, ydmyk og snill mann som fremdeles ser ut som en 18-åring. Han ser ikke ut som noen kickbokser heller. Han er ingen kraftig plugg, og veier bare 63 kilo når han går kamper.
- Jeg er ikke den skumleste fyren som finnes. Og godt er det. Det er mange som blir plaget på grunn av at de ser store og sterke ut. Jeg slipper heldigvis disse apekattene.
Men kickboksingen har slitt med imaget. For noen år siden oppsto det flere enkeltepisoder der tidligere utøvere var involvert i ran og drapssaker. Dette førte til at lederne måtte bli mer bevisst på det holdningsskapende arbeidet.
- Hvis seriøse kickboksere som Thomas Kristiansen eller jeg hadde gjort noe kriminelt, så hadde det stått flere sider i avisene. De som gjør dette, er folk som gjerne har møtt opp på noen få treninger. Og de blir utestengt fra klubben med en gang noe slikt blir oppdaget, sier Mikarlsen.
For ham er idretten er en av de tingene som har hjulpet ham frem i livet.
- Jeg gikk på trening mens de andre gikk på kjøpesenteret. Der er det lettere å komme i kontakt med folk som en ikke burde ha kontakt med. Klubbmiljøet er veldig viktig. Hvis ikke miljøet i klubben er bra, så kommer du ingen vei.
Selv får han ut aggresjonen på trening.
- Du orker ikke være sint og sur når du kommer hjem etter en knallhard treningsøkt. Men det er ikke sånn at jeg går på trening når jeg er sint og banker vettet ut av treningskameratene. Det er ikke den sterkeste som vinner i kickboksing, det er den som bruker hodet, sier han.
En periode før hans første VM i 2001 var Mikarlsen så langt nede at han fortalte kjæresten han ville legge opp.
- Jeg tapte fire-fem kamper på rad. Det var virkelig tungt. Tanken på at jeg måtte vinne neste kamp, førte til at jeg merket et stort press.
Treneren fikk beskjeden fra Arild etter et tap i en verdenscupkamp i Estland kort tid før VM:
- Jeg reiser ikke. Jeg har ingenting der å gjøre.
Men heldigvis fant han ut at han ikke hadde noe å tape, og bestemte seg for å slå følge med kjæresten. Om ikke annet, så for å reise ned og oppleve hvordan det var. I første kampen møtte han en polakk som han hadde tapt mot tidligere på året.
- Jeg husket godt hvem han var, for jeg hadde vært i knallgod form og fullstendig overtent da jeg møtte ham. Jeg hadde vært helt elektrisk, og tapt. Men det gjorde at jeg kunne legge en plan for VM-kampen.
Den overlegne seieren mot polakken ble begynnelsen på en stor opptur. De to neste kampene ble en tysker og en marokkaner - begge gode kickboksere - sendt ut av mesterskapet. Franskmannen i finalen ble for sterk, men Mikarlsen hadde bevist for alle at han var en av verdens beste, og sølvmedaljen han kunne ta med seg hjem, var den blankeste sølvmedaljen i hele verden.
Etter et nytt sølv i 2003, var det endelig Mikarlsen sin tur for tre uker siden. Italieneren Biagio Pralli ble slått knockout i VM i Ungarn.
- Han hadde lyst til å fortsette, men dommeren stoppet kampen. Jeg vet hvordan han hadde det, og prøvde å trøste ham. Men han skjønte ikke så mye engelsk, sier han.
Det er en utfordring for 29-åringen å forsvare satsingen økonomisk. Mens topputøvere innen andre idretter kan ta fri fra jobben for å satse mot et mesterskap, må tømreren Mikarlsen jobbe overtid for å få råd til å delta i VM. Fordelen til Arild er at også forloveden Trine Torkhildsen er aktiv kickbokser.
- Uten henne hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. En annen jente ville kanskje ha blitt sur fordi jeg bruker så mye tid på treningen, og det kunne nok ført til at jeg hadde prioritert annerledes, sier han.
Det er mange han skylder litt tid. Familie og venner betyr mye for verdens beste kickbokser.
- Du mister mange venner når du satser så mye på idretten, men de beste vennene er alltid der.
Nå står han på toppen og skuer fremover. Karrieren er ikke over, verken som profesjonell eller amatør. Det vil komme nye oppturer - og nedturer. Men Mikarlsen kommer ikke til å la seg knekke. Han har vært gjennom det før.
- Å oppleve så mye motgang gjør at jeg setter mer pris på ting nå. Jeg har lært at man ikke kan ta ting for gitt. Men så lenge du kommer deg gjennom motgangen, så gjør den deg sterkere. Det er jeg sikker på.
