GJESTEKOMMENTAREN
Kenan Malik, London
I DAG ER DET 20 ÅR SIDEN Salman Rushdie publiserte Sataniske vers. Den hadde tatt ham fire år og et forskudd på 850.000 dollar - et den gang nærmest uhørt beløp. Rushdie håpet boken ville befeste hans ry som sin tids viktigste britiske forfatter. Og boken skulle virkelig sette spor etter seg - om enn ikke akkurat slik forfatteren hadde tenkt seg.
I et intervju før publiseringen, sa Rushdie at Sataniske vers var «et seriøst forsøk på å skrive om religion og åpenbaring fra en sekularists synsvinkel». For noen var dette uakseptabelt. Romanen var «hatlitteratur», ifølge den britiskmuslimske filosofen Shabir Akhtar.
ETTER EN MÅNED var boken forbudt i Rushdies hjemland India. Ved årets slutt hadde demonstranter brent en kopi av boken på gaten i Bolton, nord i England. Og så, 14. februar 1989, kom hendelsen som skapte Rushdie-saken: Irans åndelige leder ayatollah Khomeini utstedte sin dødsdom - fatwa. «Jeg informerer alle verdens troende muslimer», proklamerte Khomeini, «om at forfatteren av Sataniske vers - som er skrevet, trykket og publisert i motstand mot islam, Profeten og Koranen - samt alle som har vært involvert i prosessen og som kjente til innholdet, er dømt til døden».
Fatwaen gjorde Rushdie-saken til den viktigste kontroversen om ytringsfrihet i moderne tid. Den ble også et vannskille for vårt forhold til denne grunnleggende friheten. Rushdies kritikere tapte slaget - Sataniske vers selges fortsatt. Men de vant krigen. Kjernen i kritikken mot Rushdie - at det er moralsk uakseptabelt å støte andre kulturer - er nå akseptert i brede lag.
I 1989 KUNNE SELV ikke en fatwa stoppe videre publisering og salg av Sataniske vers. Salman Rushdie ble tvunget til å leve i skjul i nesten ti år. Oversettere og forleggere ble drept, en bokhandler bombet og Penguins ansatte tvunget til å gå med skuddsikre vester. Likevel vek Penguin aldri en tomme.
I dag trengs det ikke mer enn et brev fra en sint akademiker før forleggere løper i dekning. I september stanset det amerikanske forlaget Random House en roman det hadde kjøpt for 100.000 dollar av frykt for å skape en ny Rushdie-sak. The Jewel of Medina, skrevet av journalisten Sherry Jones, er en historisk roman om Aisha, Muhammeds yngste kone. Random House hadde sendt manuskriptet til forfattere og akademikere i håp om respons som kunne brukes i markedsføringen. Denise Spellberg, professor i islamsk historie ved Universitetet i Texas, meldte tilbake at boken var «støtende». Random House trakk den øyeblikkelig.
I LØPET AV DE 20 ÅRENE som har gått siden Sataniske vers er fatwaen i praksis blitt innarbeidet, ikke bare i forlag. Teatre vingeklipper skuespill, operahus kutter ut produksjoner og gallerier sensurerer utstillinger - alt i hensynsfullhetens navn.
«Du ville tenke deg om, hvis du var ærlig», sa Ramin Gray, direktøren for Londons Royal Court-teater, da han ble spurt om han ville ha satt opp et islamkritisk stykke. «Du ville ha bekymret deg for at hele virksomheten din ble druknet i flodbølge av kontroverser. Du ville blitt nødt til å gå varsomt frem».
I JUNI 2007 kansellerte teateret en ny iscenesettelse av Aristofanes' Lysistrata, som utspiller seg i muslimenes himmel, av frykt for å støte noen. Et annet London-teater, Barbican, klippet bort store deler av et stykke av samme grunn. Og i Berlin kansellerte Deutsche Oper i 2006 en oppsetning av Mozarts Idomeno på grunn av dets fremstilling av Mohammed.
Før i tiden var ytringsfriheten sett på som et fundamentalt gode, en grunnleggende forutsetning for sannheten. Ytringsfriheten kunne bare begrenses unntaksvis og med den største forsiktighet.
Etter Rushdie sees ytringen ikke lenger på som en grunnleggende rettighet. Ytringen er mer blitt et problem fordi den både kan støte og skade - og begge deler sees nå på som potensielt sosialt ødeleggende. Ytringsfriheten må derfor rutinemessig begrenses, spesielt i flerkulturelle samfunn. Sensur og selvsensur må følgelig bli en norm.
«SELVSENSUR», har Shabir Akhtar hevdet, «er et meningsfylt krav i en verden med varierte og sterke overbevisninger. Det Rushdie uttrykker om islam er ikke bare hans egen sak. Det er alles sak, ikke minst alle muslimers».
Med andre ord: Hvis jeg ikke liker det du sier, kan du ikke si det.
Dette er noe vestens liberalere i økende grad slutter seg til. Og der selvsensuren ikke strekker til, har vi fått et batteri av lover som gjør det mulig for staten å sensurere - fra lover mot «hatefulle ytringer» til FNs krav om at hvert medlemsland må ta avstand fra «religiøse krenkelser». Britiske lover mot «glorifisering av terrorisme» og amerikanske forsøk på å endre konstitusjonen slik at den ikke lenger verner islamisters ytringsfrihet, viser at også religiøse selv tvinges til taushet.
TYVE ÅR ETTER Sataniske vers er det på høy tid å slå tilbake. Ytringsfriheten er ikke bare en grunnleggende frihet, den er frihetens fundament. «Gi meg friheten til å vite, til å ytre og til å argumentere fritt etter min samvittighet, foran alle andre friheter», sa poeten John Milton i det syttende århundre.
Det er alles ansvar å sikre at ingen fratas sin rett til å si det de ønsker, også hvis dette skulle støte noen. «Hvis frihet skal bety noe», sa George Orwell en gang, «må det være retten til å fortelle folk det de ikke ønsker å høre».
