Språket som forsvant

Einar Førde var ikke noen fan av Lars Sponheim. «Folk som vil vere vestlendingar og ikkje er bergensarar, er som oftast ikkje så pompøse som han», skrev Førde i Bergens Tidende i 2002.

Men den gamle Ap-kjempen forsvarte Sponheim da han pådro seg folkets og Akersgatas vrede for å kalle svenskehandlerne for «Harry». Førde minnet om at Sponheim kunne ha valgt å si at «den privatøkonomiske fordel ved å handle i Sverige er monaleg/betydeleg/dugande overvurdert». Men, resonnerte Førde, «då ville vi gått glipp av tusenvis forbanna, engasjerte menneske som nå kjenner at den politiske debatten vedkjem dei og gir dei hug til å ytre seg».

Det lå en slags anerkjennelse der, fra én vestlandsk flåkjeft til en annen.

Kombinasjonen frekkhet og kompetanse er sjelden vare

Frykt for å støte
I dag er politikken fattig på sugende språk og saftige replikker, og desto rikere på medietilpasset drøv. Vi har sett det senest de siste dagene, i forsvarsministerens ubehjelpelige forsøk på å bortforklare regjeringens uvitenhet om krigen i Afghanistan.

Grete Faremo – som går for å være både oppegående og flittig – lyder som en rustskadet robot når hun fremfører «budskapet» til «mottakerne»: Blindt lojal mot de talepunktene rådgiverne må ha servert henne, men blottet for alt som vitner om følelser, personlighet, glød og intonasjon. Sånn sett er Faremo typisk for sin generasjon av blodløse profesjonspolitikere og næringslivsledere, som er så medietrent at de aldri sier noe som helst overraskende eller interessant, av evig frykt for å «støte» noen.

Kontrasten til en Einar Førde, en Lars Sponheim, en Thorbjørn Berntsen, en Hanna Kvanmo eller en Erling Nordvik sier mye om forfallet i vår offentlige debattkultur.

Babbel
I blant brister det, rett nok. Raserianfallet til den danske helseministeren Bertel Haarder, som gikk sin seiersgang på TV og nett i romjulen, viser oss at det fortsatt finnes politikere med en slags personlighet i behold.

Det var sterk kost å se Haarder be en pågående journalist dra «til helvede ad!», med den noe spesielle bioppfordringen «piss meg i øret!» Men ved ettertanke var det langt mindre provoserende enn det babbelet Grete Faremo har forsynt oss så rikelig med de siste dagene: Det er til å bli riktig fornærmet av.

Strateger
Dag og tid-journalist Jon Hustad så i Bertel Haarders anfall et befriende eksempel på at det fortsatt finnes politikere som ikke lar seg regissere av medierådgivere og partistrateger. I en artikkel i fagbladet Journalisten konkluderer Hustad med at «den dagen Jens Stoltenberg byrjar å skjella ut inkompetente journalistar, den dagen han byrjar å snakke fritt, er den dagen han vert populær».

Han ble imøtegått av SV-rådgiver Ketil Raknes, som mener at Hustad ikke har fått med seg at Haarder er «Danmarks beste spindoktor», som «tar i bruk hvert eneste triks i kommunikasjonens ABC». For strategene i politikken – og dem er det gudhjelpe meg mange av – er alt strategi.

Ytringsvilje
Da er det ikke til å undres over at noen av oss savner tydeligere politiske ledere med mot til å bruke store ord. Men vi skal samtidig huske at dristig språkføring ikke i seg selv gjør den offentlige samtalen mer fornuftig. Nettet gir daglig talløse eksempler på det motsatte.

Visst er det demokratisk og fint at alle kan delta, og bli hørt, i cyberspace. Men den retoriske høytrykksspylingen som ødelegger mange av nettdebattene demonstrerer også til fulle at kunnskap og ytringsvilje ikke sjelden er omvendt proporsjonale størrelser.

Journalister
Det finnes også journalister som går foran med et dårlig eksempel. Ta VG-kommentator Eirik Mosveen, som later til å ha som program å rope skandale høyere enn absolutt alle andre – hele tiden.

De rødgrønnes tunge høst var en sammenhengende svir for Mosveen, som kalte regjeringen for «en svinesti». Terje Riis-Johansen var «en død sild» – «torpedert, harpunert og markspist» – mens Anne Grete Strøm-Erichsen sto «med møkk til livet». Mosveens politiske analyser er ellers pyntet med ord som «stank», «vanvittig», «galskap», «en skam» og «etisk og moralsk sammenbrudd».

Hvilke ord skal Mosveen bruke den dagen vi står overfor virkelig dype problemer i dette landet?

Kompetanse og frekkhet
Et eller annet sted på veien mellom en søvndyssende Grete Faremo og en krakilsk Bertel Haarder burde det fortsatt finnes rom for å kommunisere tydelig og samtidig meningsfullt – men hvordan?

Jeg har ikke noe bedre remedium selv enn et gulnet klipp fra Dagbladet en gang på nittitallet, hvor medieprofessor Martin Eide satte fingeren på det som fortsatt i dag er det sentrale problemet. For Eide er ikke kompetanse og språklig frekkhet motpoler, slik mange vil ha oss til å tro: Det er to komplementære verdier som man bør strekke seg etter å kombinere.

«Frekkhet uten kompetanse blir patetisk», sier Eide. Og like viktig: «Kompetanse uten frekkhet blir bare kjedelig».

Prøv selv å vurdere dagens norske politikere, journalister og nettdebattanter etter kriteriene frekkhet og kompetanse. Du vil finne veldig mye av det første, spesielt på nett. Og du vil finne en god del av det siste, både i politikken, i journalistikken og blant vanlige nettdebattanter.

Kombinasjonen frekkhet og kompetanse er derimot sjelden vare, særlig i politikken. Noe sier meg at det ligger en mulighet for politikere som innser at det er en viktig mangel, og som makter å fylle det tomrommet.

Savner du de frittalende politikerene? Fortell i feltet under.