NORGE ER I DAG på andre plass i verden når det gjelder hvor store økonomiske ressurser vi bruker på helsetjenesten pr innbygger, kun slått av USA. Vårt helsetilbud er kåret flere ganger av FN til verdens beste.
I et land der vi ønsker at denoffentlige helsetjenesten skal sørge for at alle skal får god helsehjelp, uavhengig av personlig økonomi - skal vi ha ambisjon om å ha verdens beste helsevesen. Men det betyr ikke at vi er fritatt fra å prioritere mellom penger til helsetjenesten og andre samfunnsgoder, og at det innenfor helsetjenesten må prioriteres mellom oppgaver og pasienter.
Når nordmenn blir spurt om hvilke verdier de mener er viktige for helsetjenesten, er svært mange enige i at «Det skal være lik tilgang på helsetjenester for alle» og at «Vi må bruke helsekronene der de gir størst effekt». Det er umulig å ha begge disse målsettingene førende for helsetjenesten samtidig, uten at en kommer til en situasjon der en må veie disse målene opp mot hverandre. Det er dilemmaet i prioriteringsdebatten - gitt at det finnes en grense for hvor stor andel av våre ressurser vi vil bruke på helse.
Professor Per Fugelli reiste en viktig debatt om å sette grenser for behandling
PRIORITERING I HELSETJENESTEN foregår på tre nivåer:
1. Hvor stor andel av ressursene samfunnet skal bruke på helsetjenesten i forhold til andre oppgaver.
2. Prioritering mellom ulike pasientgrupper, mellom forebygging og behandling og bruk av nye behandlingsmetoder.
3. Prioritering i møte med pasienten. Det politiske ansvaret er størst i nivå 1 og 2, og det medisinskfaglige betyr mest i nivå 2 og 3. Med andre ord; politikken møter faget sterkest i spørsmål om prioriteringer innenfor sektoren, mens en fortsatt er på et overordnet nivå (nivå 2).
På nivå 1 vet vi at vi allerede ligger på topp og at veksten har vært stor de siste årene. Det skal fortsatt være vekst i årene fremover, men veksten kan ikke stadig skje på bekostning av andre samfunnsinteresser. På nivå 3 er den faglige prioriteringen, som gjøres hver dag av helsepersonell i møte med pasienten, forankret politisk gjennom prioriteringsforskriften. Jeg mener at vurderingen av om en 75 åring skal få kreftbehandling hører hjemme her. En konkret vurdering av pasientens samlede helsesituasjon, muligheten for livsforlengelse og livskvalitet og kostnaden. Den vurderingen gjøres best av pasientens behandlende lege. Jeg er derfor uenig med dem som tar til orde for absolutte grenser når det gjelder beløp, diagnose eller alder.
POLITIKERNE KAN IKKE overlate til helsetjenesten å prioritere mellom pasientgrupper. Historien viste oss at det førte til at tilbudet til psykisk syke sviktet i alle ledd, fordi psykiatrien systematisk tapte for somatikken i den interne prioriteringen. Etter en klar politisk prioritering gjennom opptrappingsplanen, er dette delvis rettet opp. Nå er det pasienter som er rusavhengige og de med kroniske lidelser som taper. Uten en politisk prioritering av disse gruppene vil de heller aldri nå opp.
Professor Per Fugelli reiste en viktig debatt om å sette grenser for behandling - ikke bare av hensyn til at ressursene kan brukes bedre på andre pasienter, men også fordi behandling ikke alltid er til det beste for pasienten. Når Helsetilsynet i mai la frem en statusrapport om norsk kreftbehandling var overbehandling et av de viktige risiko-områdene. Kanskje skyldes dette at både pasient, pårørende og helsetjenesten ikke har nok tiltro til og kompetanse om at lindrende behandling ofte vil være en bedre løsning? I Storbritannia er det bygget ut et mangfold av tilbud om lindrende behandling og hospice - nettopp for å gi et verdig, trygt og helhetlig tilbud i livets sluttfase. En tilsvarende prioritering i Norge ville kunne føre til en riktigere bruk av ressursene og et bedre tilbud til døende pasienter.
NYE BEHANDLINGSMETODER og medisiner er ofte svært kostbare når de er nye. Men på samme måte som annen teknologi blir det ofte billigere og bedre etter en tid. Når MR var nytt, så ble det vurdert som en dyr metode som kun skulle være et tilbud til noen få, få steder. Nå er det vanlig for de fleste over alt. Et prioriteringssystem som er lukket og uten muligheter for dynamikk vil kunne hindre en medisinsk utvikling som både er bedre og billigere over tid.
Vi vil kun lykkes med å gjøre de rette prioriteringene hvis vi får flere arenaer der helsefaget møter politikken, har en åpen og ærlig debatt om dilemmaene og sikrer systemer for prioritering som sikrer innsyn og den enkelte pasients rettigheter.
