I EN RETTSSAL i Bergen tingrett sitter en 45 år gammel mann tiltalt for voldtekt av tre gutter og for å ha brukt sin stilling til å oppnå seksuell omgang med flere unge gutter. Overgrepene fant sted mens han jobbet for for De Frie Evangeliske Menigheter. De fleste av oss kjenner ham bare som «Misjonæren».
På et lokalttog til Holmlia i Oslo skal en tingrettsdommer fra østlandet ha forgrepet seg på en 11 år gammel jente. I media omtales han bare som «Dommer (60)».
Både Dommeren og Misjonæren kan gå på kafé uten å bli beglodd og i svømmehallen uten at folk rømmer dusjen. Det kan ikke Trond Birkedal.
TROND BIRKEDAL er siktet for å ha filmet nakne gutter og hatt seksuell omgang med en mindreårig. Både snikfilming og sex med unggutter er åpenbart forkastelig. Og det er skjerpende å misbruke tillitsforhold og en ledende stilling i et politisk parti. Men saken har flere perspektiver enn det.
Birkedal nekter straffeskyld for seksuell omgang, han er ikke tiltalt, og ikke dømt. Likevel er det knapt et menneske i Norge som ikke vet hvem Trond Birkedal er i dag. Han har streifet forsiden av flesteparten av landets aviser den siste uken, og navnet hans er nærmest blitt et synonym for perversjon.
Gjennom pressens parallelle avstraffingssystem er han allerede offentlig henrettet og politisk død. Hvis det ikke hadde vært en ordførerkandidat som hadde begått tilsvarende handling ville saken knapt kvalifisert til notisplass.
TILFELLET BIRKEDAL er ikke unikt. Skalpen til en politiker er et prydstykke i landets redaksjoner, og mange fremadstormende samfunnstopper har vært ofret på mediekjørets alter.
Tidligere statsråd Tore Tønne ble utsatt for så massiv mediedekning at han tok sitt eget liv i 2002. Gerd-Liv Vallas navn er nevnt mer enn 12.000 ganger i norske medier etter saken sprakk i VG 11. januar 2007. Åslaug Hagas politiske karriere fikk en brå slutt da pressen fikk med seg at hun kom i skattetrøbbel etter å ha leid ut et stabbur, og bygget en ulovlig brygge.
Her er noen fellestrekk: Den kriminelle eller klanderverdige handlingen er relativt sett ikke blant de mest alvorlige. De har blitt utsatt for en intens mediejakt og i praksis hatt liten mulighet til å forsvare seg. Og ikke minst: De er såkalte offentlige personer.
Besluttende organer som Høyesterett, Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og pressens organ for selvjustis PFU er enige om at politikere og personer med samfunnsfunksjoner må tåle mer oppmerksomhets fra pressen enn den jevne borger. De har brautet seg frem i offentligheten, stilt seg på talerstoler og gjort seg selv relevante utover sin nærmeste krets. Deres samfunnsmessige rolle er selvvalgt, og det må de ta konsekvensen av.
Men hvor går egentlig grensene for hva våre offentlige personer skal tåle?
VI HAR ET OFFISIELT system for avstraffing i Norge, også kjent som Almindelig borgerlig Straffelov. Strafferettspleien er tuftet på flere viktige prinsipper. Alle har rett til en forsvarer og imøtegå påstander. Alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Status, stilling og samfunnsrolle har ingen betydning for straffenivået.
I dette systemet gir strafferammen et uttrykk for handlingens relative grovhet og hvor alvorlig samfunnet betrakter den. Det er stor forskjell på å drepe noen, voldta noen eller å filme dem i dusjen.
Straffelovens system er på ingen måte irrelevant for media. Jo grovere forbrytelse, jo større er sjansen for identifisering. Pressens etiske regelverk, Vær Varsom-plakaten, advarer mot forhåndsdømming og omtale av saker på et tidlig stadium i etterforskningen. Verken kronovergriperen Lommemannen eller Hardanger-politimannen Johan Martin Vie som ble dømt til ti års forvaring for seksuelle overgrep ble identifisert før det forelå tiltale i saken.
Men når det gjelder politikere og andre offentlige personer blir alvorlighetsgrad og sakens prosessuelle stilling nærmest uviktig. Det spiller liten rolle hva de har gjort, men at de har gjort noe. Mediejakten bidrar dessuten til å uthule viktige rettsprinsipper og i praksis gjøre uskyldspresumsjonen verdiløs.
- DET ER GRENSER for hva folk skal tåle, selv i en så viktig sak. Det at en person blir redusert til det man er anklaget for er en skummel ting for et menneske, sa filosof og PFU-medlem Henrik Syse for fire år siden. Han snakket om Gerd-Liv Valla og Tore Tønne. Han kunne like gjerne snakket om Trond Birkedal.
Mediekjøret mot Birkedal startet da han ble siktet for uanstendig adferd etter straffelovens § 201. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil ett år. Handlingen er ingen bagatell, men det er heller ingen grov forbrytelse i strafferettslig forstand.
For Birkedal spiller nok lengden på en eventuell straffedom marginal rolle akkurat nå. Rettsstatens sanksjonsmuligheter blekner nemlig i forhold til karakterdrapet han har blitt utsatt for i pressen.
Enig eller uenig? Diskuter i kommentarfeltet.
