Sykepleier Venke Aarethun fra Lærdal er ett av disse sjeldne menneskene som tør ta et kontroversielt valg, og leve etter det i gode og onde dager, skriver nyhetsleder Einar Aarre.
AV:einar
aarre
Publisert: Oppdatert:
HENNES VALG VAR å ofre seg for den palestinske sivilbefolkningen, og et liv i kuleregn, matmangel og med lemlestede barn i armene.
Venke Aarethun er palestinernes ukjente heltinne. Hun har smuglet bunker med dollarsedler fra Kairo til palestinske sykehus i Gaza, hun har pleiet barn med amputerte armer og bein i de mest fattigslige kår, og hjulpet nye barn til verden i beleirede flyktningleirer mens granatene har sprengt over hodene deres.
Og hun var den nordmannen som kanskje sto aller nærmest Yasser Arafat. Da Arafat døde i 2004 fikk hun følgende SMS: «Svinet er død. Måtte du følge etter!».
I Beirut kastet Venke Aarethun stein mot pressefotografer fordi de avbildet henne i kuleregnet på vei inn i palestinske flyktningleirer. Hun ville heller at fotografene skulle avbilde lidelsene til palestinerne.
NRK-JOURNALIST Gunnar Hybertsen har i den nye boken «Vitne» på Det Norske Samlaget portrettert solidaritetsarbeideren som har tatt så klart parti i Israel-palestiner-konflikten.
I 10 år ledet hun ledet Palestinakomiteen i Norge, og sendte nye solidaritetsarbeidere til Midtøsten. I Norge har hun levd med trusler og sjikane, og mener hun selv har opparbeidet en tykk mappe hos Overvåkingspolitiet. I Midtøsten er hun blitt beskutt, forsøkt kidnappet og levd måneder omringet av tanks og snikskyttere.
En varm sommernatt danset hun med Fathi Arafat, Yasser Arafats yngre bror, på en platting i Lærdal innerst i Sognefjorden. Hun tok hele formannskapet i hjembygden med til presidentresidensen i Gaza og lunsj med Suha Arafat.
Hun gjorde Lærdal til vennskapsby med Jeriko, og Trondheim med Rammalah.
VENKE AARETHUN VIL være palestinernes venn og vitne i Norge. Og innsatsen har på mange måter båret frukter. Aldri har opinionen hatt mer sympati for palestinernes sak enn nå.
Det begynte i den ganske fredelige flyktningleiren Bourj al-Shemali i Sør-Libanon høsten 1985. Etter tre måneder som frivillig i Palestinakomiteens helseteam, reiste hun hjem til jul for å fortelle familien i Sogn at hun hadde tenkt seg ned igjen så raskt som mulig. Denne gangen til Shatilla i Beirut - en leir som er blitt symbol på den hensynsløsheten den palestinske sivilbefolkningen så mange ganger er blitt utsatt for.
Med sine 182 på strømpelesten ble hun omtalt som den høye utlendingen i Shatila.
Her traff hun menneskene som har betydd så mye for henne, og her opplevde hun altfor mye elendighet, krig og blod til at hun kunne leve videre uten å bære med seg palestinernes skjebne. Å komme hjem til Norge og oppleve at folk ikke skjønte hva hun snakket om, ble en uutholdelig tilværelse.
«Vitne» gir oss en god innføring i nyere historie i Israel-palestiner-konflikten, men er først og fremst en personlig bok. Men likevel kunne den faktisk ha handlet enda mer om nettopp Venke Aarethuns egne refleksjoner. Boken viser at det å være solidaritetsarbeider har sin pris. Marerittene har vært mange, og de tøffe opplevelsene har tatt på både psykisk og fysisk.
Men for Venke Aarethun finnes ikke noe valg: Arbeidet for den palestinske sivilbefolkning må fortsette.
