Om noen fortsatt skulle være i tvil: Det står ikke veldig bra til med norsk økonomi. De to siste dagene har Norges Bank og Statistisk sentralbyrå (SSB) lagt frem tall som viser at finanskrisen har slått inn i realøkonomien for fullt - og at den etter alt å dømme vil bli verre.
Den akselererte kriseforståelsen er nesten fascinerende. Først var det ingen som visste at det var krise. Så snakket ekspertene om finanskrise - og bare det. Nå rammes lommeboken og psyken til hver og en av oss. Vi er blitt mer usikre. Og vi bruker stadig mindre penger.
Hånden i været den som vil spå hva det neste blir.
ETTER DET GRENSELØSE jubelåret i fjor, da vi handlet biler og flatskjermer som besatte, melder SSB om nedgang i varekonsumet for hele 2008, og en kraftig reduksjon fra andre til tredje kvartal. Oppbremsingen er påfallende.
Industrien begynner også å merke nedgangstidene, og da særlig kjemisk og mineralsk industri. Aktiviteten i verkstedindustrien var høy i tredje kvartal, blant annet som følge av at oljeinvesteringene fortsatt øker. Men nedgangen i oljeutvinningen fortsetter også, og bruttonasjonalproduktet (BNP) vokser med fattige 0,2 prosent i tredje kvartal.
Og som om ikke det var nok: Den store bankboken vår, Oljefondet, hadde en negativ avkastning på 173 milliarder kroner i tredje kvartal, målt i internasjonal valuta. Mens fondet har fått tilført mer penger enn noensinne, taper det penger som aldri før.
MED NEGATIV BNP-VEKST i fjerde kvartal kan veksten fort ende ned mot null i 2008 sett under ett. Det var det ikke mange - hvis noen - som trodde sist gang Kong Harald ønsket nasjonen godt nyttår.
Forklaringen? Alt henger sammen med alt, og Norge er et land i verden, som Gro Harlem Brundtland sikkert ville ha sagt. For om vi nå kaller oss utenforland eller annerledesland eller hva som helst annet: Den lille, åpne økonomien vår går absolutt ikke klar av den brutale internasjonale nedgangen.
ER DET SÅ IKKE trøst å hente noe sted? Jo, faktisk, men den kommer fra et litt uventet hold.
Et par timer etter at SSB hadde lagt frem sine kvartalstall i går, kom OECD med sine utsikter for norsk økonomi. Da så det plutselig ikke fullt så mørkt ut - i det minste ikke om vi sammenligner med landene rundt oss. OECD spår en vekst i Norge inneværende år på 2,7 prosent - og rundt det halve til neste år.
Tallene oppgis med ni desimaler - det vitner om et visst modelltyranni. Men ekspertene i Paris kan i hvert fall berolige oss med at vi ikke er i samme båt som finanskrisens store europeiske tapere: Island, Irland, Spania og Storbritannia.
OECD-tallene må være en aldri så liten trøst for regjeringen, som frykter den må drive valgkamp fra George Bush-posisjon til høsten. Vi har hørt det før, og vi skal høre det igjen: Norge klarer seg. Det står mye verre til der ute i den store verden.
DET LIGGER EN ALDRI så liten ironi her, for den rød-grønne regjeringen har aldri vært spesielt opptatt av å lytte til OECD. Statsministeren protesterte da organisasjonen i sommer beskrev det norske pensjonssystemet som «umodent». Sjeføkonom Stein Reegård i LO sa like godt at han aldri legger vekt på hva OECD mener, fordi «de ikke er så oppdatert på lokale forhold». Vil han si det samme nå, tro?
Årsaken til venstresidens skepsis er at OECD har hatt det samme grunnperspektivet de siste 30 årene: Mindre stat og mer marked, mindre kollektivt og mer individuelt ansvar for velferden. De rike landenes organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling - for det er det OECD er - har da heller aldri lagt skjul på sin markedsliberale grunnholdning. Men for den rød-grønne regjeringen kan det selvsagt være ubehagelig å bli minnet om at Norge er medlem av en sånn klubb. Og desto mindre aktuelt å følge rådene deres, som at vi bør motvirke krisen med lavere skatter.
BØR VI DET? Hele det politiske Norge er enige om at økonomien skal stimuleres gjennom et høyere offentlig forbruk, men der stopper enigheten. Regjeringspartiene er mot det de kaller usosiale skattelettelser - det er en viktig del av Soria Moria-identiteten. Høyre og Frp vil - alle ulikheter til tross - styrke investeringslysten i næringslivet og vanlige folks kjøpekraft gjennom lavere skatter.
Nyhetene om et svekket forbruk styrker høyresidens sak, men det finnes også gode innvendinger mot skattelette - som at det ikke nødvendigvis ender i økt forbruk. Svaret fra OECD er at skatteletten bør målrettes mot dem som har minst.
NYLIG ÅPNET statsministeren døren på gløtt for skattelettelser, forutsatt at de ikke begunstiger de rike.
Da snakker vi om krisebarometeret fremfor noe: Hvor dypt skal vi gå før partiene firer på prinsippene sine? Kanskje skal vi ikke veldig mye dypere før Stoltenberg går fullt inn for lavere skatt, med resten av regjeringen motvillig på slep.
Selv om OECD skulle være enig.
