DET ER JO et lite mirakel, dette Hilde Bjørkum og medarbeiderne har fått til med Førde Internasjonale Musikkfestival. Hva tilsa for tyve år siden at Førde skulle bli arena for en av de 25 beste verdensmusikkfestivalene på kloden?
Fint lite, er jeg fristet til å svare. Bortsett fra Hilde Bjørkums stahet og kompetanse – og at noen trodde på denne forskrudde drømmen. Det gjorde et sterkt, lokalt folkemusikkmiljø og fylkeskultursjef Lidvin Osland, også han sta så det holder. Mens Førde kommune, derimot, var temmelig lunken.
Mer enn 4000 besøkende artister fra over hundre land, er tall som knuser enhver skepsis og utgjør en imponerende status etter to tiår. Og festivalen er blitt så sterkt avhengighetsskapende at 79 prosent av publikum sier de har fått den med seg flere ganger. Det er ikke minst forbløffende i lys av at nesten halvparten av publikum er hjemmehørende utenfor Sogn og Fjordane.
HILDE BJØRKUM har et mildt sagt ambisiøst mål for Førdefestivalen: Hvert år skal publikum ha minst én opplevelse de vil huske i årevis; de skal rett og slett bli forandret. Intet mindre. Kanskje ligger svaret i kombinasjonen av de historiene artistene bringer med seg – særlig i lys av årets tema, frihet og undertrykkelse – og musikken de tolker sin egen og mange andres livsvilkår gjennom.
For Førdefestivalen er en eminent internasjonal møteplass, der fremmede røster får slippe til – og der rikdommen, mangfoldet og skjønnheten i vår egen folkemusikk feires. Som tilhører fikk jeg noen ganger den samme følelsen som Vinje hadde da han kom ned gjennom Drivdalen: «Her er så vænt, det kann meg grøta».
DE FIRE DAGENE festivalen pågår, er Førde et sted der vidt forskjellige uttrykk møtes, hvor det foregår en utstrakt musikalsk mingling og hvor et begrep som crossover bare er forbokstaven på mye av det som skjer, på offisielle og høyst uoffisielle arenaer. Landegrenser oppheves, kulturelle motsetninger tilintetgjøres, musikalske barrierer brytes og det syder av musikk, trøkk og livskraft fra morgen til langt på natt.
Et godt eksempel på produktiv mingling fikk vi i programmet «Ole Bull i verda», det klart beste jeg har sett så langt i jubileumsåret. Her ble mesterspelemannen presentert gjennom Harald Herresthals fortelling, Bulls egen musikk og musikk fra land og kulturer han oppsøkte og kan ha hentet inspirasjon fra. Svært vellykket, og noe som bare kunne vært gjort i Førde.
Spennvidden er enorm, fra en midnattstimes magi med Berit Opheim Verstos og Karl Seglems tolkning av Draumkvedet til colombiansk kraft og virtuositet; fra kontemplativ indisk sang til en ungarsk vitaminbombe i form av autentisk sigøynermusikk.
FØRDEFESTIVALEN har funnet den vanskelige balansen mellom helprofesjonell planlegging og arrangementsavvikling og en gjennomføring som sørger for at den gode atmosfæren og menneskelige tonen hele tiden får prege det som skjer.
DU TRENGER IKKE være frelst for å dra til Førdefestivalen; du blir frelst av å være der!
