I MORGEN skal det gås i tog og kanskje ropes litt hurra for «han som innstifta da'n». Men det er helt andre ting Henrik Wergeland bør huskes og hedres for, 200 år etter sin fødsel.
«Norges største taper», riktig nok med et spørsmålstegn bak, kalte litteraturviteren Jahn H. Thon Wergeland i en artikkel i Klassekampen i fjor. Da siktet han bl.a. til at dikterens og aktivistens ideer ikke er blitt virkeliggjort, at hans dannelsesprosjekt for å forene nasjonen ikke har brakt større nasjonal enhet, og at hans kamp for de laveste i samfunnet i dag er kronet med et stadig økende gap mellom fattig og rik.
VAR HENRIK WERGELAND en gedigen taper?
Ja, i hvert fall i den forstand at ettertiden husker ham for de «feile» tingene, alt det tabloide som også var en del av livet hans: striden med Welhaven (men hvem husker hva den gjaldt?), hans mange ulykkelige kjærlighetshistorier (men hvem husker hans lykkelige ekteskap?), kveruleringene og de uendelige rettsprosessene (som han alltid tapte), prestekallet han aldri fikk på grunn av sin uryddige livsførsel (noe som ga ham mer tid til å dikte) og altså hans rolle som den som «innstifta da'n» (en ære som egentlig tilkommer andre).
Henrik Wergeland var et av våre få renessansemennesker, og «et universalgeni af gigantiske dimensioner», for å sitere den danske litteraturforskeren Aage Kabell. Ingen sak var ham for stor, ingen for liten. Han engasjerte seg i sin samtid på enestående vis, men led under å være det han i et dikt kaller «et foranskudt lyn», altså langt forut for sin tid. Henrik Wergeland var på mange måter modernitetens fanebærer i en ung nasjon, som hadde nok med å etablere en stolt fortid som fundament for en kommende fremtid.
MED SIN MANGFOLDIGE personlighet kunne han tjene flere herrer. På den ene siden var han utålmodig fremtidsrettet, slik det kommer til uttrykk i programdiktet «Til en ung Digter» (1834), hvor han oppfordrer sine unge forfatterkolleger til å legge fortiden bak seg og rette blikket fremover. En sentral forestilling hos Wergeland er knyttet til ideen om det ubegrensede og evige fremskritt som ikke lar seg stanse.
Samtidig kunne han, sågar i samme år, i en tale på Eidsvoll, legge grunnlaget for en ny forståelse av nasjonens forhistorie. Der uttalte han at «Vort Norge og Fortidens Norge synes som to afbrudte Halvringe, de passe paa det nøieste sammen». Hundreårene imellom (dansketiden) var bare en «uægte Lodning, som vi bryde væk for at hele det ægte Led.»
DENNE METAFOREN, som jo kun var en kulturell konstruksjon, fikk ikke bare en umiddelbar folkelig respons, den ble så å si et forpliktende program for en hel generasjon historikere, diktere og billedkunstnere som kom til å styre mye av den norske nasjonsbyggingen i andre halvdel av det 19. århundre.
Da var Henrik Wergelands korte liv for lengst over, men hans ideer, idealer og diktning klang med, ble henvist til og brukt gjennom hele den nasjonale ånds- og frigjøringskampen.
Som dikter og tenker blandet han tankegods fra romantikken med patriotisme og opplysningsidealer til et nasjonalt program for demokratisering og folkeopplysning som han med betydelig handlekraft og stor idealisme prøvde å sette ut i livet.
«FORNUFT OG LÆRDOM adler mennesket», lød hans stolte program. Fra slutten av 1820-årene var han i iherdig virksomhet med det han så som en livsoppgave: gjennom opplysning av allmuen å formidle troen på sannhet, frihet og kjærlighet som guddommelige og samtidig verdslige idealer. Han åpnet bibliotek, skrev og publiserte sine allmueskrifter og drev språkreformatorisk arbeid og religionskritikk. Blir religionen renset for mystikk og ufornuft av typen helvetesstraff og kjødets oppstandelse, vil historien forandre seg fra mørke til lys, mente han.
I samme ånd var det han kjempet vedvarende for å få opphevet jødeforbudet i grunnlovens paragraf 2, et forbud hans far hadde talt varmt for i riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Den kampen ble først vunnet seks år etter hans død, men ingen enkeltperson har større andel i at grunnloven på det punktet ble endret i human og tolerant retning.
POETEN er heller ikke glemt. Han etterlot seg den rikeste diktning vi har her i landet. Men kanskje også den vanskeligste, med sin tidvis sfæriske karakter og et enormt vokabular vi i dag knapt forstår halvparten av uten ordbok. Forfatterskapet rommer alt fra enkle, vare kjærlighetsdikt og poetiske naturstemninger via politiske budskap og humanistisk idédiktning til kosmiske visjoner.
Så mange ganger har ulike litteraturvitere - og ikke bare norske - sagt det at utsagnet nærmest er blitt en klisjé: Hadde Henrik Wergeland skrevet på et verdensspråk, ville han hatt en fremstående posisjon i Vestens litteratur. I stedet har han fått sanne hva han selv skrev i «Sandhedens Armée»:
Ord? Som Verden saa foragter?
Ord i Digt?
Endnu mer foragteligt!
Og likevel var det med ord, ikke minst ord i dikt, at Henrik Wergeland rakk å oppnå så mye som gjør ham verd å minnes og feires.
MANGT av det Henrik Wergeland gjorde seg til talsmann for, er blitt så selvsagt at vi knapt reflekterer over det. Men det gjør ham ikke til noen taper. Det er bortimot naturstridig at en mann med hans storslåtte kulturnasjonale visjoner for det nye Norge og hans usvikelige tro på menneskelig fremskritt skulle vinne frem på alle fronter. I dag, like mye som da han skrev sin avhandling i 1831, er det berettiget å spørre: «Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?»
Men det ville være drøyt å legge skylden på Wergeland.
Det er utvilsomt riktig at flere av dikterens politiske og menneskelige utopier aldri er blitt realisert. Likeledes at noen av dem som ble virkeliggjort, i våre dager kan være på retur.
Da er imidlertid ikke Henrik Wergeland den største taperen.
Det er vi.
SÅMANNEN: Reidar Aulies «I natt red'n Henrik forbi» er malt på bakveggen i «Storskolestua» på Stein skole i Nes kommune på Romerike.
