DA FNS KLIMAKONFERANSE åpnet i København mandag trykket 56 aviser - inkludert Dagbladet og britiske Guardian - et felles opprop. «Forskningen er kompleks, men realitetene er klare», ble det hevdet her. Og «Nå kommer dette klart til uttrykk … Blant forskere og eksperter er ikke lenger spørsmålet om menneskene har skyld i utviklingen, men hvor lite tid vi har igjen for å begrense skadene».
Dette er blitt selve mantraet for miljøbevegelsen, og i særdeleshet for Københavnkonferansen: Vitenskapen har gitt oss fakta. Nå må vi handle. Det er ikke mulig å stille spørsmål ved dette premisset fordi forskningsautoriteten står bak.
Dette argumentet kjøpte Mike Hulme, en av Storbritannias ledende klimaforskere fullt og helt i I997. Under innspurten til Kyotokonferansen hjalp han til med å skrive en fellesuttalelse fra europeiske klimaforskere til støtte for EUs forslag om å kutte 15 prosent CO2-utslipp innen 2010. Ved å signere uttalelsen med «Europeiske klimaforskere», minnes Hulme, håpet de å skape et inntrykk av at «synspunktet vårt var en udiskutabel konklusjon på vårt vitenskapelige arbeid».
I DAG, sier han, er han «svært kritisk til naivismen min for 12 år siden». Ikke fordi han motsetter seg tanken på menneskeskapt global oppvarming. Heller ikke fordi han ikke tror på utslippskutt av CO2. Men, fordi, sier han, det var en strategi som visket ut grensen mellom vitenskap og forskning på en farlig måte. «Når vitenskapsfolk går til det skritt å støtte slike dogmatiske påstander, rokker det ved essensen i vitenskapelig kunnskap - kunnskap som springer ut av åpen, alltid spørrende, undersøkelse av sammenhenger som med varierende grad av sikkerhet kan si noe om hvordan verden er, eller muligens kan komme til å bli.
Hulme arbeider ved Universitetet i East Anglia, det samme universitetet som har opplevd å få maskinene hacket for å stjele e-poster fra FNs klimapanel, noe som skapte rabalder i oppkjøringen til klimatoppmøtet i København. For mange klimaskeptikere avslørte e-postene en verdensomspennende konspirasjon av klimaforskere som prøver å vri på fakta for å tilpasse dem til sin oppfatning. For de som er tilhengere av ideen om global oppvarming, oppfattes dette kun som en uvesentlig distraksjon fra oppgaven med å stagge oppvarmingen. Begge sider tar feil.
INGENTING i CRU-e-postene underminerer den vitenskapelige oppfatningen av at den globale oppvarmingen er reell, en trend som ikke bare kommer frem av temperaturrekordene. Smeltende isbreer, at den arktiske isen krymper, smeltende permafrost, trekkfuglenes endrede mønster og tidligere vår - alt dette tyder på at det skjer en global oppvarming.
Det er også vel dokumentert at mennesker i det minste er medansvarlig for denne endringen på grunn av økte CO2-utslipp. Det er debatt om hvor mye av klimaendringene som er forårsaket av menneskenes aktivitet, og hvorvidt CO2, i motsetning til alle de andre drivhusgassene, har skylden. De største spørsmålene derimot, er ikke om fortiden eller nåtiden, men om fremtiden. Hvor mye vil mengden CO2 i atmosfæren øke og hvilke konsekvenser vil det få? Og hva bør vi gjøre med det?
KLIMAFORSKERE har bygget komplekse modeller for å finne ut hvor mye CO2-utslippene øker og hvilke konsekvenser det får. Slike modeller er ofte den svakeste delen av et vitenskapelig argument, ikke bare på grunn av kompleksiteten, men også fordi de av definisjon bruker antakelser som kan være tvilsomme. Slik usikkerhet er en stor del av vitenskapen, og ville vanligvis ikke vært lite å bekymre seg for for ikke-forskere. Bortsett fra at hele strukturen i den globale klimaendringspolitikken er bygget på slike vitenskapelige fremskrivinger.
Kravet om 80 prosents reduksjon i CO2-utslippene, eller påstanden om at vi vil passere vippepunktet dersom ikke noe gjøres, er basert på hva visse datamodeller forteller om fremtidens klimatrender. Det sterkeste politiske virkemiddel stammer altså fra den svakeste delen av den vitenskapelige påstanden.
POLITIKERNES forsøk på å spille vitenskapens trumfkort har hatt to konsekvenser. På den ene siden angriper de som er motstandere av politikernes forslag ikke bare de fremtidige prediksjonene, men hele det empiriske byggverket i klimaforskningen.
På den andre siden føler mange klimaforskere seg tvunget til å ignorere tvilen i sine egne modeller for å kunne gi nødvendig vitenskapelig autoritet til utformingen av politikk.
Og det er dette hackingen av e-postene fra CRU avdekker: Ikke en sammensvergelse av forfalsket data, men et press for å snu vitenskapen til en slags aksjonsgruppe.
«Jeg prøvde hardt å balansere vitenskapens behov opp mot klimapanelets. De var ikke alltid de samme», skriver CRU-forsker Keith Briffa i en e-post. FNs klimapanel er den vitenskapelige organisasjonen som har som oppgave å skaffe til veie objektive data om global oppvarming. Oppgaven er også å utforme forslag til politikk. Men som Briffa antyder er det en kløft mellom de vitenskapelige data og klimapanelets politiske påstander.
Forskernes ønske om å være påvirkere gjør dem ofte motvillige til å engasjere seg i argumentene til dem som tilhører «den andre siden», ikke minst ved å nekte til og med respekterte akademikere som den amerikanske økonomen Roger Pielke adgang til data. I tillegg til det å true med å heller ødelegge data enn å utlevere dem, og diskutere hvordan de skal stoppe kritiske artikler, inkludert muligheten for å manipulere kontrollprosessene.
FORSKNING ER, naturligvis, ikke en ren og ubesudlet prosess. Det finnes store ego, agendaer og det vitenskapelige parallellen til politikerstrategi. Men den totale avvisningen til det å dele informasjon, trusselen om å ødelegge data og manipulere kontrollrutinene som er beskrevet i disse e-postene går langt utenpå de vanlige rundene med vitenskapelig debatt.
Faren i alt dette er ikke bare at vitenskap kan være manipulert, men at det også forleder politikk. De viktigste debattene om klimaendringer er politiske, ikke vitenskapelige. Hvor mye ressurser skal vi bruke på å hindre utslipp og hvor mye på å tilpasse oss en varmere verden? Hvordan håndterer du det faktum at det å begrense økonomisk vekst reduserer CO2-utslipp, men også gjør det vanskeligere for mennesker i utviklingsland å komme seg ut av fattigdom.
Hvordan sammenligner vi det moralske i det å reise billig mot det moralske i reduserte utslipp? Og så videre.
Dette er debatten om politiske prinsipper og etiske verdier som ingen vitenskapelige data kan løse. Problemet er at jo mer vi insisterer på at «vitenskapen forteller oss hva vi må gjøre», jo mindre blir vi i stand til å engasjere oss i den typen debatter som er nødvendige for å løse slike problem.
Derfor er ikke det beste resultatet fra København-konferansen en triumferende politisk pakkeløsning vedtatt på bakrommet og stemplet med vitenskapens autoritet, men en anerkjennelse av de politiske og etiske dilemma som kommer med klimaendringer. Og en vilje til å engasjere seg i åpen og demokratisk debatt for å løse problemet.
Kommentarer? Vennligst bruk feltet under!
