Kalde føtter

SØNDAGSGJESTEN

JEG LÆRTE Å GÅ på skøyter på Smålungeren i 1952, men reiser ikke tilbake for å se om jeg fortsatt kan. Denne vinteren har jeg lært meg å bruke brodder og har for lengst fått nok av kulde og is. Jeg ligger ikke våken om nettene av frykt for global oppvarming, men det hender jeg sover dårlig når jeg tenker på vannrørene i kjelleren. Kulden har vart siden klimatoppmøtet i København, og meteorologene kan ikke si når den er over. Kanskje klimaekspertene kan, men de har ikke vist seg på fjernsynet siden gradestokken gikk under ti minus.

Langvarig kulde gir dårlig klima for debatter om global oppvarming, men debatten vil komme tilbake så snart det begynner å dryppe fra taket. Argumentene for klimaendringer blir mer troverdige for hver plussgrad. De blir mer troverdige for hvert eneste målbare resultat, og jeg tror på vitenskapsmenn. Det er ideologene deres som gir meg frysninger.

FOR EN UKE SIDEN satt jeg i Tvedestrand og så ut over den islagte fjorden. Isen strakte seg en kilometer ut i havet, og jeg bemerket det mismodig. Sidemannen nikket, men han så ikke en gang ut vinduet. Han uttrykte bekymring for venner på Grønland der havisen er sterkt redusert denne vinteren. Han er venstremann, men likevel. Klimaendringen skjer alltid andre steder enn hos oss. Det er som Jonas Gahr Støre sa på fjernsynet for et par måneder siden: «Det er bare å reise til Himalaya og se resultatet av klimaendringene med egne øyne».

Jeg er redd språket i klimadebatten går over hodet på mange.

KLIMAFORSKERNE driver med modeller, som fremtidsforskning må. Jeg tar det for gitt at de jakter på vitenskapelige fakta. Det var FNs klimapanel, ikke forskerne, som måtte beklage en rapport om at isbreene i Himalaya ville være borte om 35 år. Forskningstallene ga ikke grunnlag for det, men sjefen for panelet gikk ikke av. Det er kanskje ikke så farlig å overdrive, så lenge du gjør det for en god sak. Det er det som gir meg litt frysninger.

Det er vanskelig å se hvor vitenskapen slutter og ideologien tar over. Særlig når samfunnet er preget av den samme ideologien av underliggende fremtidsfrykt. Den gjennomsyrer skoler, barnehager, offentlig forvaltning og selvsagt media. Tro det eller ei, men jeg bor i et klimanøytralt fylke. Aust-Agder fylkeskommune har vedtatt at den skal være klimanøytral. De mener det sikkert godt, men det er bare et ord som forvirrer. Klimadebatten har pågått i over 20 år og er blitt et sammensurium av begreper. Det er liksom summen av klimakvoter, vern av regnskog, biodiesel, varmepumper og høyhastighetstog til slutt blir en bærekraftig utvikling.

JEG SKAL IKKE si det er blitt en religion, men det er en livsanskuelse. En idealistisk ideologi for å redde verden fra noe bare de innvidde sier de vet hva er. Vi så det under klimatoppmøtet i København. Det var kanskje det største mediejippo vi har hatt de siste årene. Politikerne hadde med seg all verdens miljøaktivister, men de manglet en sterk opinion hjemme. Folk flest trakk på skuldrene, og da vinterkulden satte inn for fullt, var klimabekymringene glemt.

Mange av oss føler uro, men vi vet ikke helt for hva. Det er ikke lett å overbevise godt voksne mennesker om dramatiske klimaendringer før de ser dem. Folk på min alder er skeptiske til langtidsvarselet, og generasjonen over tror på lokale værprofeter og gamle værtegn. Eik foran ask gir plask, sa de gamle. I Bergen blir det kanskje plask uansett hvilket tre som er først om våren, men vi har alle et personlig forhold til vær. Jeg omgås svært mange som snakker om vær, men ingen som snakker om klima.

Se bt.nos værsider her.

DET ER SELVFØLGELIG en dyp generasjonskløft, som i all miljøvernpolitikk, men jeg er redd språket i klimadebatten går over hodet på mange. Selv om vi forstår at CO2 er en klimagass, har debatten et internt språk. Det er for mange fiksfakserier også. Jeg forstår ikke betydningen av at statsansatte betaler klimakvoter på fly. Jeg tror det er gjengs oppfatning at vi ikke kan kjøpe oss ut av klimaendringene med milliarder til regnskog heller. Det blir for enkelt.

DET ER OVER 20 ÅR siden LO krevde at oljeinstallasjoner i Nordsjøen måtte konstrueres med tanke på at havnivået ville stige. Nå tror jeg vi trenger en nøktern debatt om realiteten i det som skjer, og hva vi faktisk må gjøre. Politikerne kan ikke fortsette med å trylle frem tall, klimakvoter og milliarder som om det er et spill. Det ville være en god begynnelse om regjeringen begynner å snakke om virkelige utfordringer, ikke teoretiske utslippsmål i en fjern fremtid. Hvis ikke er jeg redd det er flere enn jeg som får kalde føtter.

Er du urolig for klimaendringene? Si din mening.