Hvorfor er det så stille?

- DERE HAR ET faksdemokrati. Med jevne mellomrom får dere en faks med nye lover tikkende inn fra Brussel, sa den unge og velstriglede mannen fra Slovakia.

Det var sist måned. Mannen satt i Europaparlamentet i Brussel og snakket til et knippe norske journalister.

Slovakia. Øst-Europa. Demokrati. For 20 år siden ville det vært utenkelig å bli belært av byråkrater fra tidligere kommunistland om hvordan vårt eget demokrati fungerer.

Nå er situasjonen en annen. Den velstelte østeuropeeren er på innsiden. Vi står utenfor.

MEN SELV OM NORGE er utenfor EU når det gjelder politisk påvirkning, er vi så i høyeste grad innenfor når det gjelder å måtte rette oss etter lovene som vedtas av byråkratene og politikerne i Brussel.

I sentrum for Norges samarbeid med Europa står EØS-avtalen. Da avtalen ble signert i 1994 besto den av omkring 1500 rettsakter. I dag er nær 7000 rettsakter tatt inn i norsk lovgivning. I snitt får Norge «en faks fra Brussel» med en ny lov hver eneste dag. EU-toget kjører fortere, og vi dras etter - med stadig mindre mulighet til å påvirke.

Men dette synes ikke igjen i den norske politiske debatten. Og politikerne griper ikke engang sjansen når de inviteres inn i den europeiske varmen. Aftenposten skrev forrige uke at Norge i første halvår var invitert til EU-møter på ministernivå 25 ganger. Kun seks ganger møtte en statsråd opp. Dette til tross for at regjeringen etter eget utsagn skal føre en «aktiv europapolitikk».

DET ER LETT å ty til den massive norske folkemotstanden mot EU for å forklare den norske Europa-apatien. I september svarte 65 prosent av de spurte i en meningsmåling at de ville stemt nei til EU.

Men en debatt rundt EU-medlemskap er ikke det samme som en debatt rundt Norges forhold til EU gjennom EØS-avtalen. Det er flere grunner til at sistnevnte debatt kan - og bør - intensiveres i tiden fremover.

Lisboa-traktaten, som ble endelig vedtatt i fjor, har ført til fundamentale endringer i hvordan beslutninger tas i Brussel. Den store vinneren i EU-systemet var det folkevalgte Europaparlamentet, som nå har langt større makt når det gjelder å utvikle og vedta lovforslag.

For den norske stats interesser er dette en stor utfordring. Norge har nemlig ingen formell kontakt med de 736 medlemmene av parlamentet. Riktig tjenestevei for den norske regjeringen går via Kommisjonen, som sammen med Rådet kom svekket ut av Lisboa-traktaten.

Norge må derfor finne nye kontaktpunkter og veier inn i den byråkratiske EU-maskinen.

EN ANNEN VIKTIG konsekvens av Lisboa-traktaten var sammenslåingen av EUs tre søyler (fellesskapssøylen som omfatter det indre marked, og de to mellomstatlige søylene for felles utenriks- og forsvarspolitikk, og politi- og justissamarbeid).

EØS-avtalen er knyttet til fellesskapssøylen og det indre marked. Med den nye strukturen er det ventet at EU i større grad vil lage lover som går på tvers av de tidligere søylene.

For eksempel kan EU utvikle et miljøregelverk hvor det gis bøter for overtredelser. For Norge vil det være en stor utfordring ettersom EØS-avtalen omfatter miljøspørsmål, men ikke gir EU bøtekompetanse overfor Norge. Å gi fra seg slik suverenitet krever tre fjerdedels flertall i Stortinget.

LISBOA-TRAKTATEN medfører også at EU på nye områder kan innføre lover uten enstemmighet. Det kan gi flere og mer kontroversielle lover enn tidligere. Selv om mange av faksene fra Brussel er tekniske og ukontroversielle rettsakter, viser den pågående debatten rundt Datalagringsdirektivet at de i høyeste grad kan få innvirkning på nordmenns liv.

Når slike kontroversielle saker kommer opp, ropes det høyt om veto fra norske politikere. Men sannheten er at det hersker stor juridisk usikkerhet om hvorvidt Norge har en reell vetorett i EØS-sammenheng. Det er den virkelige elefanten i rommet.

Finanskrisen er enda en faktor som kan føre til at EU og dets beslutninger oftere vil havne på dagsordenen i tiden fremover. EUs vedtaksprosesser går nemlig raskere i krisetider.

ET TILSYNELATENDE LYSPUNKT i den dørgende EU-stillheten var da regjeringen ved inngangen til året satte ned et utvalg som skulle se på EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU. Mediene var imidlertid ikke imponert.

«Supperådet» var tittelen VG brukte på lederplass om utvalget som «skal utelukkende utrede det vi allerede vet». Utvalgsleder Fredrik Sejersted har høyere ambisjoner, og håper å stimulere offentligheten gjennom åpne debatter om EU-relaterte tema.

Regjeringen har på sin side sikret seg mot eventuelle ubehagelige konklusjoner fra utvalget ved å be dem legge frem en rapport neste høst. Da er kommunevalget nylig unnagjort, mens det ennå er lang tid til neste stortingsvalg ...

I MELLOMTIDEN sitter slovaken vår i Brussel hvor EU nå diskuterer og fastlegger lover som vil tikke inn på den norske faksmaskinen om et par år.

Men hvem bryr seg om det?

Enig med forfatteren? Vennligst bruk kommentarfeltet under!