søndagsgjesten
Stig Tenold
Bergenser
TEATERANMELDER Charlotte Myrbråten – fra Østlandet – har sett Jan Herwitz på Den Nationale Scene og uttalt seg negativt i Aftenposten. Det er å legge hodet på blokken. At hun i tillegg tror stykkets hovedperson heter Jan Herwitz, er jevngodt med selv å slipe bergensernes skarpretterøks.
Det faktum at salige Jan Herwitz kun opptrer som bilde på veggen, og ikke på scenen, er en klassisk shibolleth – en markør som skiller de ekte fra de uekte, de uverdige fra de verdige. Teaterstykket Jan Herwitz er fullt av slike, for eksempel så mange særegne ord og uttrykk at det er nødvendig med egen ordliste i programmet. I tillegg har man lagt inn en offentlig shibolleth, som fort gjør det klart for alle hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. Den som nøler med å reise seg når Nystemten avsynges, blir sittende til spott og spe.
MITT GRUNNLAG for å anmelde det teaterfaglige i årets oppsetning av Jan Herwitz er mildt sagt spinkelt. Jeg har ikke vært på Den Nationale Scene siden … eh … forrige gang jeg så Jan Herwitz. Likevel er jeg, i kraft av å være bergenser, naturligvis meningsberettiget. Årets utgave av Jan Herwitz er verken nyskapende, rasende festlig eller intellektuelt utfordrende. Det skulle tatt seg ut. Kun ett ord er dekkende: tidig.
Men er det å være tidig tilstrekkelig? Aftenpostens teateranmelder slår bastant fast at «Bergenserne fortjener bedre teater». Det gjør de ikke. Bergenserne fortjener Jan Herwitz.
LA MEG FORSØKE å bruke et eksempel for å forklare hvorfor: Mitt favorittmuseum i Bergen har alltid vært De Naturhistoriske Samlinger – eller Dyremuseet, som det heter i de fleste bergenseres bevissthet. Dyremuseet har sin egen magi, fra skjelettene i trappen til sirlig håndskrevne etiketter i stadig mer falmet blekk. Museet er strålende, ikke nødvendigvis som formidler av naturhistorisk kunnskap, men som museum over et museum. Det er et museum som har – innbilte eller reelle – støvlag på utstillingene. Et museum som viser hvordan museum var. Den dagen dyremuseet blir opplevelsessenter og fylles med interaktivitet, vil magien være borte.
JAN HERWITZ er i samme posisjon – stykket er først og fremst basert på dyrking av det forgangne. Jan Herwitz skal lukte litt innestengt. Det skal gi en fornemmelse av møllkuler og kamferdråper. Publikum skal komme ut fra teatersalen, slå hverandre på skuldrene og humre «Det var vel,» mens de preiker om Lotharen og Rolfen og lurer på om de rekker et patentsmørbrød og et glass med Rødvin på Chianti.
Slik nostalgi er imidlertid ikke ufarlig. Problemet er at byen Bergen – og bergenserne – kan bli som teaterstykket Jan Herwitz. At ritualene, patriotismen og gammel storhet blir selve eksistensgrunnlaget.
DET ER SUNT å dyrke ritualer, patriotisme og fordums storhet – men det er farlig når dette blir det eneste som dyrkes. Nettopp derfor bør Den Nationale Scene sette opp Jan Herwitz med ujevne mellomrom, for å sikre at de har råd til også å tilby produksjoner som representerer noe helt annet.
Bergen må finne en lignende balanse – kall det gjerne en balanse mellom Nystemten og nyskapning. Enhver kjegleklubb bør bli oppveiet av en kaffebar; enhver mokkabønne bør bli balansert mot en marinert oliven; ethvert buekorps bør bli nøytralisert av en breakdancegruppe.
DE FLESTE BERGENSERE jeg kjenner, lykkes med en slik balanse mellom fortid, nåtid og fremtid. Tradisjonene blir sett på som artige, men ikke viktige. De kan dessuten bli aktuelle, fordi de endrer innhold og mening over tid. Jan Herwitz-begrepet «Doktor Wulfsberg fra Østlandet» kan være ett eksempel. Tidligere var dette en lettfattelig vittighet som spilte på bergensernes egenart, frykten for det ukjente og manglende kunnskap om – og interesse for – alt som lå utenfor Byporten. For meg, som har en kjempeflink fastlege som er født i Asia, og en kone som er både doktor og fra Østlandet, får begrepet en ny dimensjon og blir herlig absurd.
PÅ SETT OG VIS er altså ikke Jan Herwitz blitt utdatert. Stykkets budskap endrer seg, fordi verden rundt det hele tiden er i forandring. En slik passiv utvikling er imidlertid ikke godt nok for byen Bergen, den må selv være drivkraften bak endringer og fremskritt. Den må rett og slett være litt mer som personen Jan Herwitz. Idérik, uredd og åpen for nye impulser.
I den grad budskapet i teaterstykket Jan Herwitz fortsatt gjelder for dagens Bergen, avslører det sider ved byens sjel som ikke er spesielt prisverdige. Jeg tror imidlertid ikke at stykket reflekterer Bergen og bergenserne. Vi ser ikke Jan Herwitz fordi stykket viser hvordan bergensere er, det ser vi til stadighet ellers. Vi ser stykket fordi det er en del av det å være bergenser. Ingen – og spesielt ikke østlendinger – bør kunne nekte oss det.
VI KAN SNU AFTENPOSTENS anmeldelse på hodet, og stille spørsmålet: «Fortjener østlendinger å få se Jan Herwitz?» Svaret er «Selvfølgelig». Som ledd i en mer utstrakt behandling, og med kyndig hjelp fra profesjonelle bergensere, kan det være helt riktig medisin. Blir dosene for store, kan imidlertid Jan Herwitz være skadelig, selv for bergensere.
Har du sett Jan Herwitz, og hva mener du om stykket?
