Et ukorrekt barn

Nina Karin Monsen,
filosof og forfatter

INA ROSDAL FRA Skagen i Danmark er en ukorrekt fjortenåring. Helt siden hun var i barnehagen har hun lett etter sin far, mens barnehagetantene forundret hørte på. Da hun var 13 år opprettet hun en hjemmeside for barn med annerledes bakgrunn, og gjennom den har hun truffet to andre donorbarn. Ina får hjelp av sin heterofile single mor som laget barn med en ukjent far fordi det ikke var en kjæreste i sikte da den biologiske klokken tikket.

I SKANDINAVIA ER barn som Ina ennå sjelden, men på den amerikanske hjemmesiden Donor Sibling Registry, leter over 22.000 personer etter donorfar. Wendy Kramer og hennes donorsønn Ryan, har klart å hjelpe noen tusen. De begynte arbeidet i 2000 da han var ti år og ville vite. Så langt har de fått mange treff, bl.a. konstatert at en donor har 52 barn, og over 105 barn og unge skal være halvsøsken. Cryos, verdens største sædbank (Århus) leter selv etter tidligere donorer, ettersom det også ser markedet for søsken.

Går man inn på Cryos hjemmeside, får man se et vell av nydelige småbarn. Donoren må være mellom 18-45 år, fysisk, psykisk normal, ikke homofil eller bifil (er det diskriminering?) ikke kjønnssykdommer eller hepatitt, ikke tatovering eller piercing. En dansk mann kan bli far til 25 barn. Betalingen kan variere, den er skattefri og hemmelig. Banken hevder å være ansvarlig for mer enn 12.000 graviditeter i 60 land, den har 250 menn på stallen til enhver tid. I Danmark fødes ca. 400 ufrivillig farløse barn hvert år.

INA FÅR IKKE SVAR noe sted, anonymiteten i Danmark er absolutt. Ole Schou, direktør fra Cryos, hevder at det er umoralsk at kvinner som i sin tid aksepterte en anonym donor, begynner å etterlyse ham. Han mener mødrene får fortelle barna at farløshet er et handikap de må leve med, det er vilkåret for at de overhodet er i live.

Her er problemstillingen klar og tydelig. Voksne eier barn, som de ville eie slaver. Eiendomsforholdet mellom voksne og barn er blitt enda tydeligere med den nye ekteskapsloven, hvor barnet er definert ut av ekteskapsrelasjonen. Det kan tilføres etter ønsker hos par som ikke kan få felles barn. Barnet selv regnes ikke som en person med ønsker og behov, som bør samtykke til sitt livs betingelser. Barnet sees som et vesen med følelser, ikke med meninger.

DET ER IKKE MANGE i moderne tid som har tatt til orde for at barn skal samtykke til livets betingelser. Dagens kvinner som vil ha barn uten menn, er ikke veldig spesielle. Barn har lenge måttet ta livet som det kommer. Kvinner har alltid fått barn under dårlige betingelser for barnet, med eller uten ektefelles eller families viten og samtykke. Kvinner har i dag makt, både til å ta barns liv før det er 12 uker, og kan nå også la dem konstruere uten kjærlighet. Mannen har for øvrig lenge vært nedvurdert. I feministisk tenkning er det han som er den herskesyke og selve problemet.

MEN AT DEN NORSKE stat nå gjør det lovlig og moralsk å planlegge farløse barn uten en erstatningsfar er noe helt annet enn dårlig planlagte og umoralske private liv. Det er offentlig tillatt identitetstyveri, barnets papirer inneholder enten falske eller manglende informasjoner. Asylsøkere, flyktninger og innvandrere, må ha sine papirer i orden både i Norge, EU og i USA, og i de fleste land. De som støtter forekomsten av konstruerte barn bør sørge for at staten lager spesielle dokumenter som kan bekrefte at de er ufrivillig farløse. Det kan være nyttig om de skulle dra på reise i farlige deler av verden.

STATEN HAR LENGE tillatt identitetstyveri for å hjelpe tokjønnede par som ikke kan få barn sammen. Men da har barnet fått en far, selv om han ikke er den virkelige. Ingen har kjent til tyveriet, og vanligvis ikke barnet heller - men mange har nok ant det. Denne skikken ble begrunnet med at kvinner måtte få barn på grunn av sin psykiske helse. Den gangen visste man ikke - eller ville ikke vite - at barn tidlig kunne gjennomskue voksnes hemmeligheter. Og selvfølgelig, man erstattet ikke farspersonen med en fremmed kvinne, hvilket peker direkte på barnets varekarakter.

ETTERSOM STADIG FLERE farløse og morløse barn begynner å fortelle vil voksnes forestillinger om at de eier barnet bli vurdert som barbarisk. Voksne som enerådig og selvopptatt styrer med barns liv og identitet vil fremstå som inhumane, uansett hva regjering og stortingsflertall har foretrukket av familieform.

Barn har ifølge menneskerettighetene krav på å kjenne sin mor og sin far så sant mulig. Når det gjelder konstruerte barn er det ingen sak å oppfylle denne betingelsen. Den fremkaller donorenes skam, de faller fra når identiteten skal være kjent. Den vil tilføre mødre, fedre og politiske eliter den skam som med rette hefter ved dem. Men donorbarna kan gå til gruppesøksmål mot staten. Det kan gi folk flest tilbake troen på kjærlighetsbarnas betydning i sivilisasjonen.

Har barn krav på å få vite identiteten til en anonym donor? Diskuter kronikken i kommentarfeltet.