Et fellesskap av forskjeller

2009 ER DARWIN-ÅRET. Det er 200 år siden vår tids største naturforsker ble født og 150 år siden han ga ut Om artenes opprinnelse og grunnla evolusjons- eller utviklingslæren. Jubileene er blitt markert over store deler av verden. Det er et flott år for de av oss som interesserer seg for vitenskapenes historie.

Vår egen tids naturforskere har fått mye offentlig rom å boltre seg i. Mye av det de har formidlet, handler selvsagt direkte om utviklingslæren. Men rundt denne jubileumskjernen har vi – i hvert fall her til lands – kunnet se både forskere og forskningsjournalister føre to nært beslektede diskusjoner om utviklingslærens stilling i dagens akademiske fellesskap. Begge har nokså underlige utgangspunkter.

DEN FØRSTE BYGGER PÅ en naturvitenskapelig påstand om at utviklingslæren er omstridt, eller enda verre, ukjent blant andre akademikere. Den andre diskusjonen tar utgangspunkt i tesen om at disse andre akademikerne, og da særlig humanistene, fornekter både menneskets biologi og naturhistorie og de naturlige omgivelsenes innvirkning på kultur og historie.

En biolog som jobber på det samme universitetet som jeg, har forelest i utviklingslæren ved et universitet i USA. En håndsopprekning under første forelesning avdekket at hver tiende student trodde at Gud hadde skapt menneskene akkurat slik det står i Bibelen. Noen få var usikre på hva de mente. Da kurset var ferdig, hadde et flertall av tvilerne sluttet seg til de bibeltro.

Dette siste må ha vært et bevis på at kollegaen min hadde gjort en god jobb og fått poengene klart og dramatisk frem: Ingen forble likegyldige. Selv var han mer opptatt av at en sånn erfaring er utenkelig i Norge. Den som står frem som bokstavtro bibelleser i en slik sammenheng, gjør seg til narr. I Norge er det ingen anerkjent forskning, ingen politikk og ingen effektiv offentlig argumentasjon som baserer seg på at utviklingslæren er noe annet enn en etablert sannhet.

SÅ HVORFOR DENNE STADIGE insisteringen på at utviklingslæren har sterke fiender og motstandere her og nå? Jeg tror det må handle om noe så enkelt som at de som føler seg kallet til å tale Darwins sak, ikke bare henter sitt vitenskapelige stoff, men også sin kunnskap om akademia mer generelt, fra utenlandske – og først og fremst amerikanske kilder. Det finnes ikke uttalte, innflytelsesrike kreasjonister i Norge. Fremmaningen av dem er i beste fall et pedagogisk grep, i verste fall ren uvitenhet.

Men påstanden om en slik kunnskapsfornektelse inngår også i en diskusjon om kulturforskningens fornektelse av naturvitenskapen mer allment. Særlig er det kjønnsforskningen som blir kritisert for ikke å ta inn over seg biologiens innsikter, men iblant er det også sånne som meg, historikere, som får høre at vi overser biologien generelt og utviklingslæren mer spesielt. Ifølge denne kritikken er vi bare opptatt av det kulturskapte og overflatiske, og ikke av de store og dypere lovmessighetene og systemene som ligger under de sosiale krusningene på naturens overflate.

DET STEMMER i og for seg at det er sånn – hvis det er Darwins tilnærming som er den ene og virkelig viktige: at den egentlige, dypeste kunnskapen er kunnskapen om opprinnelse, lovmessighet og essens. Men det er det knapt nok i all naturvitenskap, og definitivt ikke innenfor den forskningen som beskjeftiger seg med kultur og samfunn. De fagene som hører hjemme her, er opptatt av begivenheter, makt og mening.

Motsetningen er ikke absolutt. For historikere som holder på med jordbrukets oppkomst, er det avgjørende å vite hva avl gjør med husdyr og kornslag. Men for dem som er opptatt av hva islams vekst fra 1200-tallet av fikk å si for kvinnenes stilling i India, er den biologiske kunnskapen om kjønnsforskjeller like lite interessant som sosiobiologiens påstander om at religion er en illusjon som kan forklares ved hjelp av genetikk. Og sang og fortellerkunst har opplagt røtter langt tilbake i menneskeartens historie og en funksjon i dens utvikling, men dét hjelper lite i analysen av ulike musikalske stiler.

DETTE BURDE VÆRE OPPLAGT: Kultur- og naturfagene er ulike, har ulike kriterier for hva som er viktig, og ulike muligheter til å hjelpe og befrukte hverandre. Likevel har Darwin-året vært preget av til dels hissig naturvitenskapelig polemikk mot motstandere som dels ikke finnes i det hele tatt, dels viser seg ikke å befinne seg på noen slagmark. Det er rart. Og naturvitenskapenes tidvis arrogante skråsikkerhet på hva som er mest sant og mest viktig, er en litt forstemmende demonstrasjon av hva det er vi har tapt siden Darwins tid: en akademisk kultur der de ulike disiplinene forsto og respekterte hverandres egenart. På noen områder går utviklingen i en retning som gjør oss svakere som fellesskap.