Det er feil at datalagring ikke har noen særlig betydning for kriminalitetsbekjempelse. Personvernkommisjonen antydet at effekten kun er ca. 0,002 prosent – men tallet relaterer seg til absolutt alle straffesaker, og dette er en tallbruk som «ikke gir mening», slik Metodekontrollutvalget sier (NOU 2009:15 s 122). Ser vi på de sakene der trafikkdata faktisk benyttes eller kan benyttes, er effekten 40–50 prosent. Trafikkdata har vært avgjørende i NOKAS-, Orderud-, Baneheia- og Lommemann-saken samt i Åsane-drapet og Lindås-drapet. Et siste lokalt eksempel er Vie-saken.
Vi har spurt hva som er alternativet til å bruke historiske trafikkdata, ved etterforskning av forbrytelser som i hovedsak er relatert til informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Det gjelder blant annet datainnbrudd, spredning av barneporno, databedrageri, elektronisk dokumentfalsk og identitetstyveri.
Knut Johannessen i Stopp Datalagringsdirektivet viser til straffeprosesslovens §§ 203, 210 og 216b. Disse hjemlene kan i dag gi tilgang til historiske trafikkdata dersom slike allerede er lagret. Men data som ikke er lagret er det selvsagt umulig å få tilgang til, fordi de ikke finnes. Uten historiske trafikkdata må man nøye seg med sikring av data i sann tid (jf § 216b). Sentrale elektroniske spor vil imidlertid normalt være knyttet til tiden forut for selve forbrytelsen, eller gjennomføringen av denne.
Internett et nytt «kontinent». Ny teknologi krever nye etterforskningsmetoder. Det er derfor misvisende å snakke om et økt overvåkingsnivå. Det er mer treffende å si at vi må opprettholde et visst kontrollnivå selv om den nye teknologien kontinuerlig åpner nye muligheter for kriminelle. Etter menneskerettighetskonvensjonen er myndighetene i medlemslandene forpliktet til å sikre politiet effektive etterforskningsverktøy for å kunne bekjempe kriminalitet og dermed ivareta borgernes menneskerettigheter.
Frykt for overvåkingssamfunnet er antakelig det viktigste argumentet mot direktivet. Det er opplagt at vi skal være på vakt mot en overmektig, kontrollerende stat, men dette må ikke vippe over i en nærmest religiøs ensporethet der begrepet «personvern» kveler en nyansert tilnærming. Vanlige borgere vil overhodet ikke merke at trafikkdata lagres. Dataene skal lagres kryptert og kun politiet skal ha tilgang, etter autorisasjon fra domstolen. Tilgangskontrollen – og ivaretakelsen av den registrerte – blir mer betryggende enn i dag.
Personvernforkjempere har i mange tiår fryktet at den nye teknologien skal bidra til et samfunn av ydmykede mennesker. Professor Jon Bing spurte treffende i 1991: «Er vi i ferd med å gjøre befolkningen styrt og kontrollert i stedet for – som våre demokratiske idealer krever – styrende og kontrollerende?» Dette kan ses som lakmustesten på om den nye teknologien ødelegger samfunnet eller ikke. Det er vel ganske opplagt at vi ikke er blitt mer «styrt og kontrollert» enn tidligere, heller tvert om.
Vi avviser ikke at politiet kan bli mer effektivt. Likevel er det for enkelt å hevde at det kun er politiets effektivitet og kompetanse som er problemet. Et nei til datalagringsdirektivet innebærer et ja til svekket kriminalitetsbekjempelse. Å neglisjere dette trygghetsaspektet, slik direktivmotstanderne gjør, mener vi fortsatt er uansvarlig.
