Bærekraft i volt

DET ER UENDELIG TRIST for folk i Hardanger og for alle som er glade i naturen der. Men jeg synes mest synd på motstanderne. Jeg tror ikke det har gått opp for dem hvor håpløs kampen har vært fra første stund. Ikke fordi de har en dårlig sak, men fordi ledelsen i Arbeiderpartiet ikke forstår protestene. De blir fjerne i blikket når de hører argumenter mot noe så fremskrittsvennlig som trygging av energitilførselen.

Vi som er så gamle at vi husker Mardøla og Alta, kjenner så altfor godt alliansen mellom regjeringer og det statlige kraftbyråkratiet. Det hjalp ikke at samene reiste seg i protest. At Altaelva var en av verdens vakreste ble aldri diskutert. Arbeiderpartiets stortingsgruppe brukte mindre enn 20 minutter på saken før konsesjonsbehandlingen. Jeg jobbet i A-pressen og var til stede.

DEN ENESTÅENDE naturen vil neppe redde Hardanger heller. Arbeiderpartiet har mange honnørord, men estetisk er ikke ett av dem. Avdøde stortingsrepresentant Aksel Fossen fra Hordaland tok gjerne i bruk sitatet «alt vann som ikke renner i rør er en uting.» Jeg kjente ham litt i 70-årene og tror det var en spøk, men kraftsosialist var han, som de aller fleste i Arbeiderpartiets stortingsgruppe den gang. Kraftsosialistene er borte i dag, men tankegodset lever videre i en evig forestilling om naturens nytteverdi. Det virker som om uberørt natur er noe som bare ligger der.

Vi har arvet en bibelsk forestilling om å temme naturen. Norge temmet fossekraften og ble en industrinasjon, problemet er at vi fortsatt tenker industrielt. Høyspentledninger er en fortsettelse av industrireisingen uten industri. Det skal ikke bare være sikring av strømforsyningen til bergensområdet, det skal være lønnsomt, og da kommer ikke sjøkabel på tale.

OLJE- OG ENERGIMINISTER Terje Riis-Johansen sier at en sjøkabel vil bli liggende på dyp helt ned til 850 meter, og at en reparasjon vil være både komplisert og tidkrevende. I motsetning, selvfølgelig, til et luftspenn som alle kan se. Enten de vil det eller ikke. Det minner litt om ilandføringsdebatten i 1970-årene. Det var ikke mulig å legge rør til fastlandet på grunn av den dype Norskerenna.

Det er aldri vanskelig å finne argumenter når prisen for alternativet blir for høy. Statnett har dem klare. Kraftbyråkratene er fortsatt så mektige i dette landet at de kan fastsette dato for når regjeringen må gi sitt endelige svar. Verken Statnett eller Statkraft har problemer med å få aksjekapital når det trengs. De er mektige samfunnsaktører også etter at kraftutbyggingen har stanset, og de vant til å bli hørt. Når de sier sjøkabel er for dyrt, blir det akseptert. Jeg vet ikke hvor dyrt det ville bli. Jeg vet bare at den nettleien jeg betaler burde tilsi at strømmen går i sjøkabel kloden rundt.

JENS STOLTENBERG satte sluttstrek for norsk vannkraftutbygging i en nyttårstale i fjernsynet for noen år siden. Det var ment som et miljøutspill, men var en forsinket gravtale ingen la merke til. Politikere har lettere for å snakke om gårsdagens problemer enn dagens. I Hardanger er det gårsdagens teknologi. Det er merkelig å tenke på at en regjering som bruker milliarder og prestisje på å utvikle CO2-rensing ved gasskraftverket på Mongstad, ikke engang lufter muligheten for en alternativ løsning på kraftoverføringen gjennom Hardanger. Jeg ville tro muligheten for å lykkes ville være langt større og billigere der. Ingen månelanding kanskje, men heller ikke et mageplask.

Problemet er at de ikke oppfatter kraftlinjer som miljøfiendtlige. De forurenser ikke og strålingen er minimal. De skjemmer bare landskapet, men det ligger der jo til ingen annen nytte. 45 meter høye høyspentmaster er stygge, men ikke styggere enn Postgirobygget og andre monumenter Arbeiderpartiet og andre har etterlatt seg.

REGJERINGEN VIL HA en bærekraftig utvikling. På regjeringens hjemmeside er visjonen at «Norge skal være en miljøvennlig energinasjon og være verdensledende innenfor utvikling av miljøvennlig energi». Det er kanskje klimautslipp og annen forurensning de legger vekt på. Neppe miljø som folk flest ser det.

Hvis Hardanger hadde vært kjent for regnskog og ikke for fruktblomstring, hadde regjeringen kanskje lyttet til lokalbefolkningen.

«Me skulle plukka plommer i Hardanger», heter det i visa. Regjeringen plukker bare opp trøbbel.