FAREED ZAKARIA
Sist uke ble India rammet av et terrorangrep som skaket landet. En bevæpnet mann kom inn i den store konferansehallen til det indiske vitenskapsinstituttet i Bangalor og kastet fire granater ut blant tilhørerne. Da de ikke eksploderte, skjøt han med en AK-47 mot mengden. En mann, en pensjonert professor i matematikk fra det indiske vitenskapsinstituttet, ble drept.
Det som har bekymret en del ved dette angrepet var ikke det lite oppsiktsvekkende omfanget, planleggingen eller resultatet - men målet for angrepet. Terroristene angrep det som i økende grad blir betraktet som Indias mest strategiske ressurs i det 21. århundre: landets vitenskapelige og teknologiske hjernetrust. Hvis den kommer i fare, hva skjer da med Indias fremtid?
Denne lille hendelsen sier mye om den globale konkurransen. Når jeg har reist rundt i Asia i størstedelen av sist måned, er jeg blitt slått av den store oppmerksomheten rundt utdanning. Prioriteringen er fornuftig. Mange av disse landene mangler andre naturressurser enn sin egen befolkning. Å gjøre folk smartere er den eneste veien til utvikling. Som alltid er det Kina som ser ut til å bevege seg raskest.
Når kinesiske ledere snakker om sine planer for fremtidig vekst, viser de til at de nesten har tidoblet bevilgningene til høyskoler og universiteter i løpet av de siste 10 årene. Rektor ved Yale, Richard Levin, viser til at de to hypermoderne produksjonslinjene for halvledere som universitetet i Beijing har, feier alt som finnes i USA av banen. Land i Øst-Asia ligger på toppen av så godt som hver eneste verdensomspennende oppstilling av de beste studentene innenfor naturvitenskap og matematikk.
Men en ting forundrer meg med disse svært utbredte sammenlikningene. Jeg snakket med Tharman Shanmugaratnam i et forsøk på å forstå. Han er utdanningsminister i Singapore, landet som er nummer én på de internasjonale rankinglistene i matte og naturvitenskap for skoleelever. Jeg spurte statsråden hvordan det kan ha seg at selv om studentene i Singapore gjør det så glimrende i disse prøvene, så er få av dem i verdenseliten når du ser på de samme gruppene 10 eller 30 år senere. Singapore har få forskere, gründere, investorer, forretningsfolk eller akademikere i verdensklasse. Amerikanske ungdommer, som scorer langt lavere i fjerde og åttende klasse, ser ut til å gjøre det langt bedre senere i livet og i den virkelige verden. Hva kan dette skyldes?
- Begge landene er meritokratier, svarte Shanmugaratnam.
- Dere har et meritokrati når det gjelder talent, vi har et meritokrati når det gjelder eksamener. Noen deler av intellektet er vi ikke flinke nok til å teste, som for eksempel kreativitet, nysgjerrighet, dristighet og ambisjoner. Først og fremst har USA en lærekultur som utfordrer de vedtatte sannheter, selv om det innebærer at man utfordrer autoritetene. Dette er områder hvor Singapore må lære av USA.
Shanmugaratnam pekte også på at de amerikanske universitetene er uten konkurranse internasjonalt - og de blir stadig bedre.
- Dere har skapt et partnerskap mellom det offentlige og det private når det gjelder høyere utdanning som er helt enestående. Regjeringen sørger for omfattende finansiering, og private og offentlige universiteter konkurrerer, noe som fører til at kvaliteten økes alle steder.
Shanmugaratnam fremhever spesielt den rollen som amerikanske stiftelser spiller.
- I samfunnet må det være noen som tenker langsiktig, som sørger for at den høye kvaliteten blir videreført, og blir hevet ytterligere. Dere har dette mylderet av stiftelser - ja, faktisk en omfattende tradisjon med frivillig innsats til det offentliges beste - som fyller denne rollen. De mange amerikanske fremskrittene innenfor biomedisin ville for eksempel ikke vært mulige uten Howard Hughes-stiftelsen.
Singapore ser nå på andre ferdigheter enn evnen til å gjøre det godt på eksamen når landet velger ut sine beste studenter. Men det er vanskelig å endre en etablert kultur. En venn fra Singapore flyttet for kort tid siden med barna sine hjem fra USA og plasserte dem i de oppskrytte skolene i Singapore. Han beskrev forskjellen slik:
- I den amerikanske skolen fikk sønnen min ros og ble oppmuntret når han protesterte på noe. I Singapore blir han sett på som fremfus og sær. Det finnes ingen kultur her for at læring er noe som skal skje med kjærlighet og entusiasme. Her er læring en plikt. Arbeid hardt, memorér og gjør det bra på prøvene.
Han tok gutten ut av den statlige skolen og meldte ham inn på en privatskole av vestlig type.
Til tross for all den rosen som Shanmugaratnam gir USA, sier han likevel at som helhet har det amerikanske utdanningssystemet feilet.
- Hvis du ikke er trygt plassert i middelklassen eller er enda rikere, får du en utdannelse som er klart annenrangs etter enhver standard. I tillegg til å være urettferdig, innebærer det at dere aldri virkelig får avdekket talentene til fattige, men intelligente barn. De går ikke på gode skoler og blir aldri utfordret. I Singapore finner vi frem til de barna som er svært godt utrustet og som er sultne på kunnskap, det er avgjørende for den suksessen vi har hatt.
Sett fra mitt ståsted er ikke jorden flat. Den har høyder og daler. Den gode nyheten for USA er at høydene blir høyere. Men dalene blir dypere, og mange av disse dalene ligger i USA.
The Washington Post Writers Group. Enerett: Bergens Tidende
