– Vi er sultefôret på farer

– Hvorfor er det viktig og riktig at vi, inkludert barn, utsetter oss for farer?

– Å møte utfordringer og fare lærer oss å vurdere, ta ansvar, utvikle ferdigheter og gi tro og trygghet på egen mestring.

– Du har selv stilt spørsmålet «Hvilke farer trenger barn for å mestre livet?». Hva er ditt svar?

– Barn trenger å utforske verden, på eget ansvar – klatre i trær, kjøre fort på sykkel, lære å bruke kniv, overnatte ute, stupe i vann. Og de trenger å fryse litt, blø litt, kanskje brekke et bein, være litt sulten. Det gjelder både gutter og jenter.

– Hvordan synes du foreldre bør forholde seg til barnas behov for å utsette seg for risiko? Oppmuntre dem, eller la dem finne ut av det selv?

– Det er store individuelle forskjeller. Det finnes en gruppe sky, forsiktige barn som trenger oppmuntring, men de fleste finner selv ut hvor de har sine grenser. Det beste vi kan gjøre er å gi barna tilgang til omgivelser og situasjoner der de får testet seg.

– Hvilke konsekvenser får det hvis voksne setter for snevre grenser?

– Da utvikler ikke barn et allsidig ferdighetsregister. De får dårligere vurderingsevne, blir mindre robuste og mer usikre på egen mestring.

– Hva synes du om norske foreldres vurdering av risiko for egne barn?

– Jeg hadde en fantastisk far, men det var utenkelig for meg at fedre (eller mødre!) skulle være med å leke. Det ville ødelagt alt. I dag skal voksne gjøre alt mulig sammen med barn. Det gjør at de undervurderer barns ferdigheter og vurderingsevne og setter altfor snevre grenser for hva barn får lov til. Det skjer nesten aldri at barn faller ned fra trær. Og om de faller ned blir de ikke livstruende eller livsvarig skadet.

– Hvilke forskjeller er det på fedre og mødres vilje til å la barn ta risiko?

– Generelt er nok mødrene mer forsiktige. Men det er store individuelle forskjeller. Noen mødre kan være tøffe. Menn skal fylle risikorollen, men min erfaring er at også fedre er for opptatt av sikkerhet og gode marginer.

– Hvorfor setter dagens foreldre strengere grenser enn for få tiår siden?

– Jeg tror særlig to faktorer har vært viktige. For det første det enorme fokuset på sikkerhet i alle deler av samfunnet. Ting må ikke gå galt og vi har rett til å kreve at ting ikke går galt. For det andre at foreldre i stor grad overlater ansvaret for barnet til andre; til barnehage, skole, SFO, idrettslag, osv. Da krever vi at barna ikke blir skadet. Jeg kan som far se jenten min klatre opp i toppen av et tre, jeg kan ta ansvaret. Men personalet i barnehagen må legge listen mye lavere; nåde dem dersom gullklumpen min blir skadet. Det fører til en sikkerhetskultur som lett overdrives til det absurde.

– I 2001 skrev du: «Trenger vi flere barneulykker? Det er nemlig ikke sikkert at det er noe mål i seg selv at antall barneulykker skal gå dramatisk ned. Det kommer an på hvorfor de går ned. Vi kunne få ned barneulykkene dramatisk hvis vi dresserte barna fra de var små til å sitte stille på et flatt gulv innendørs.» Hvordan vil du oppsummere reaksjonene?

– Jeg tror veldig mange foreldre og ansatte i barnehager og skoler skjønner at barna ikke får med seg det de skal i dag. Man lager masse lover, regler og strukturelle tiltak, men glemmer at den kanskje viktigste ressursen er mestringsevnen. Det var ikke ved hjelp av regler og hjelmer vi kom oss ned fra trærne og har overlevd på denne planeten, men på grunn av en fantastisk allsidig mestringsevne.

– Hvordan synes du utviklingen har vært siden da?

– På den ene siden fokuseres det i media og forskningsrapporter på alt som kan gå galt. Både myndigheter og den enkelte svarer med enda sterkere fokus på å unngå risiko og farer. På den annen side viser utviklingen av ungdomssport, særlig risikosport og ekstremsport, at ungdom ønsker å møte utfordringer og farer og utvikle aktiviteter på egne premisser.

– Hvem har ansvaret?

– Ansvaret er uten tvil hos det politiske flertall på Stortinget og på fylkes- og kommunalt nivå. Man kan aldri regne med at byråkrater, som stort sett er regelorienterte og opptatt av trygghet, skal endre noe. I tillegg har media har en viktig rolle fordi den ut fra sin indre logikk fokuserer på ulykker og farer. Det gjør folk sikkerhetsfokusert.

– I en undersøkelse svarte nesten halvparten at de var delvis eller helt uenig i påstanden: «Jeg er villig til å ta store sjanser for å få ut av livet det jeg ønsker.» Hva sier det om nordmenn?

– At det norske folk er sultefôret på utfordringer og farer som de har en mulighet til å mestre med egne evner.

Tror du det er viktig og riktig at vi, inkludert barn, utsetter oss for farer? Diskuter saken her!