Konsertsalen var ideen til Janne Vangen Solheim, viseadministrerende direktør.
- Av og til har hun noen rare ideer, hun datteren min, sier direktør Vebjørn Vangen i Janus-fabrikken, og titter lurt bort på henne. Hun bare ler mens han forteller:
- Vi sto her inne i det gamle blondeveveriet og lurte på hva vi skulle bruke dette rommet til, så sier hun plutselig:
- Her hadde det vært fint med konsertsal.
- Konsertsal! Hvordan i all verden kunne hun finne på noe slikt? Hvorfor det?, sier jeg.
- Jo, fordi det er en sånn fin liten trapp opp her. Tenk så flott det hadde vært med et flygel der.
Vebjørn og Janne ler hjertelig.
Det oser godt og konstruktivt samarbeid av far og datter.
- Men det pleier alltid å bli vellykket det hun finner på, så hvorfor ikke, tenkte jeg.
Til glede for Espeland
Slik ble det konsertsal, med flygel fra 1915 og kantinestolene fra 1950-årene, de som så mange barn også har sittet på under alle juletrefestene, Janne også.
De to viser oss rundt i den gamle fabrikkbygningen til grunnlegger Anton Stephan Stephansen. I det første store rommet ligger selvsagt Janus-butikken med alle de flotte plaggene, men samtidig er den et utstillingsvindu for fabrikkens lange historie med bilder og gjenstander.
Innenfor butikklokalet finner vi konsertsalen. Utenfor renner elven rolig forbi, den som i pionértiden ga kraft til maskinene via massevis av overføringsreimer oppunder taket. En av dem henger der fortsatt, og i kjelleren ser vi deler av rørgaten. Her nede skal det også bli til noe, men hva har de ikke helt bestemt ennå. Først må pengene på plass.
- Nå skal du se noe spennende, sier Janne og peker ut vinduene i konsertsalen.
- Her skal vi lage dør i veggen, med trapp ned til et platå ved elven. Tenk så fint det blir i mai når festspillgjestene kan ta seg en tur ut her i pausen.
Vi skjønner at hun har planene klare.
Undikkene betaler
Men alt koster, og Janus-undikkene har betalt alt, ikke en øre i offentlig tilskudd. Men det har heller ikke vært viktig, de har ikke engang søkt om støtte.
- Hvis vi skal bruke 50 øre her, må vi først selge for to kroner, forklarer Janne.
Fem-seks millioner har de lagt ut foreløpig. Da gjenstår kjelleren og loftet.
Men det så fryktelig ut her før de begynte. I 1969 ble Vebjørn ansatt som selger, og han kan aldri huske annet enn at huset var fylt med skrot.
Det sto der uten vedlikehold, og til slutt var den gamle fabrikkbygningen i så dårlig stand at den kunne kollapse. Her måtte det kyndig hjelp til, og de to altmuligmennene på fabrikken, som også er tømrere, satte i gang. Fjernet råtne konstruksjoner, reparerte tak og gulv, skiftet vinduer og alt det andre som måtte til.
Til slutt ble det varmt og godt.
Tårene kom
- Da jeg sto ute i den kalde stjernekvelden og så lys i vinduene for første gang, kom tårene, sier Vebjørn.
- Selv spøkelsene ble nesten fornøyd.
- Spøkelsene?
- Ja, det er ikke tull, men det spøker her, mener Janne.
- Ting flytter på seg om nettene. I denne glassmonteren løftet vi en av hyllene opp et hakk, neste morgen var den nede på sin faste plass igjen, og andre rare ting skjer. Det er litt skummelt.
Mens folk flest kaster gamle ting, har de her på fabrikken tatt vare på alt som kanskje kan komme til nytte. Det var viktig å ha reservedeler til den store maskinparken, så slapp de lange stopp. Derfor ligger det også rikelig med industrihistorie på verkstedslageret og i kultursenteret.
Arbeid, arbeid, arbeid
Tekstilindustrien var lenge dømt til å dø ut i Norge, så derfor gikk alt de tjente med til å overleve. Men her på Janus har de nå, etter lang og iherdig innsats fra alle, råd til å ta vare på kulturen sin.
- Hvorfor?
- Fordi dette er fremtiden vår, sier Janne.
- Det må du forklare.
- Når vi skal selge varene våre ute i verden er det tre ting som er viktig: Alderen, historien og regnskapet. Alderen forteller kundene at vi har klart å overleve i alle år, og det kan vi ikke uten å levere kvalitet. Dette senteret viser også at vi har økonomien i orden.
De har også satt i stand den gamle stasjonsbygningen, som nå er innredet til galleri og kundesenter.
I tillegg skal de reparere den gamle direktørboligen og bruke den som hotell for kundene. Men aller først må de selge noen flere undikker.
