YLVIS ÅPNER sitt fjerde show med noe som ligner mer på avslutningsnummeret i en musikal. Bård Ylvisåker synger (på et klissete musikalsk tema) om hvor flink han er til alt mulig. Han er underholdningens Messias, og til alt overmål er han også flink til mange andre ting, som å parkere, knulle og spille yatzy.

Og vi ler og morer oss over denne sosialt sett malplasserte selvdiggingen. Men poenget er jo at det i virkeligheten er sant. Jeg kan ikke uttale meg om hvor flinke Ylvisåker-brødrene er til yatzyen og det, men de er utvilsomt blant våre beste underholdere.

DE ER ALLSIDIGE multitalenter som hele tiden utvider repertoaret sitt. I «Ylvis 4» viser de seg som musikere, sangere, tryllekunstnere, akrobater, overheadkunstnere, sågar dukkeførere. Men hvordan er det: Kan de kunsten å utføre alle disse kunstene som folk bruker årevis på å beherske? Eller er de bare himla gode til å gi inntrykk av det? En blanding, tenker jeg. Men å være i den grad overbevisende er også en kunst.

Brødrene har videre en utenomjordisk humoristisk teft, uten at det var ment som en nyhet. De trenger i grunnen ikke et eneste vittig poeng, for de får bare det å danse på en litt rar måte til å bli morsomt nok. Men de har gode tekster, med gode poenger, og de er originale nok til at vi ikke føler vi har sett og hørt alt før. Dessuten overgår de alltid seg selv, eller skal vi si publikums fantasiløse forventninger, for når vi tror hovedpoenget i en sketsj er tatt ut, dukker det opp et annet og enda morsommere poeng, som åpner opp handlingen (og ofte leder den over i neste scene).

SCENESKIFT og rydding er integrert i showet. Bård Ylvisåker kan stå og koste scenen mens han snakker om kjedelige regnskapsregler i eget firma, og så går det hele over i et nummer som består av at brødrene bærer ymse gjenstander over scenen fordi de har skrevet dem på firmaet sitt, og da må de være med i forestillingen, skal kemneren bli fornøyd.

I det hele tatt er det noe sømløst over showet. Lillaskjerfede damer som liker å snakke om at kultur bygger broer og at det er de fattigste som egentlig er rikest, legen fra helvete som roper på sekretæren sin før han kommer på at han er et enkeltmannsforetak, og toastmasteren som bare ikke klarer å gi ordet videre – alle hører de naturlig hjemme i helheten grunnet gode sammenbindingsgrep.

Jeg var ikke like glad i bruken av Aune Sand som en litt pjuskete sjel i tilværelsen, det var på grensen til mild personhets. Ylvis er i det hele tatt mer interessante når de gjør uventede ting, ikke slemme ting. Høydepunktet i så måte må være nummeret med Sølvguttene som begynner å krangle om hvem som skal ligge på tersen og kvinten i avsyngingen av Pie Jesu. Her spekulerer Ylvis i en side ved guttekoristene vi nok sjelden ser. Jeg skal ikke røpe for mye, men det innebærer en motorsag.

SAMMEN MED et solid team av scenograf, musikkprodusent, tekst –co-produsent, lysdesignere, dukkedesigner – og med regissør Arvid Ones og koreograf Hilde Sol Erdal som åpenbart vet å hente ut maks av Ylvisåker-brødrene — har Ylvis også denne gangen vist at de jobber hardt, godt, grundig, de vet hva de gjør, og de fortjener all ære for det.

INGVILD BRÆIN

Sett showet? Gi din anmeldelse i kommentarfeltet under!

FLINKE: lvisåker-brødrene er utvilsomt blant våre beste underholdere, fastslår BTs anmelder. FOTO: Helge Skodvin