— Her er så underligt ...

Slik ville han kanskje uttrykt seg om han entret den nye aulaen, mannen bak Bergen Museum som senere dannet grunnlag for universitetet på Nygårdshøyden. Wilhelm Koren Christie hadde nok kjent seg igjen i selve rommet, for det har fortsatt 1800-tallspreg, med teglvegger, søyler og tregulv. Men han ville garantert fått hakeslepp om han så solskjermingsgardinene foran de buede vinduene forsvinne - helt av seg selv - inn i veggen.

Selv for mennesker av i dag er de datastyrte gardinene et lite mirakel. De er blant flere nyproduserte anordninger i salen Universitetet selv har døpt Vestlandets nye storstue.

- Et raust rom

TAKHØYDE OG TEKNIKK: Universitetets nye aula preges av stor takhøyde, stort kunstverk og mye skjult teknikk. Kari Dyrdal er kunstneren bak tekstilarbeidet «Ornamenter» bakerst i salen. Halgeir Holmstvedt har designet nye stoler til aulaen og Christie i etasjen under.
Leif Gullstein

Sannsynligvis ville Christie også undret seg over de runde messingplatene i gulvet. De skjuler kontakter til pc-er. Hver stolrad har sitt messingdekorerte strømuttak. For aulaen skal ikke bare være en festsal til disputaser og andre høytidelige hendelser. Den skal også romme konferanser og konserter. Og den kan leies ut til utenforstående, understreker UiBs prosjektleder, Åse Tveitnes.— Det er et rom for høytid. Men det er også et rent og raust rom. Selv om Universitetet har stort internt behov for dette rommet, vil vi også leie det ut til konferanser og annet. Og etter den offisielle åpningen onsdag kan byens befolkning selv komme og se, sier Tveitnes.

MER-KUNST: Kari Dyrdal vant KORO-konkurransen om utsmykning av aulaen. Universitetet i Bergen var så fornøyde med hennes tekstilarbeid at de på eget initiativ ga henne i oppdrag å dekorere trappeoppgangen.
Leif Gullstein
HISTORISKE LAG: Flere steder små nisjer forteller om byggets historie. Her kan man se hvor taket gikk før ombyggingen startet.
Leif Gullstein

Hun har jobbet med planleggingen av Universitetsaulaen i flere år, og nå, rett før åpningen, føler hun seg overveldet over at den faktisk står ferdig. Hun fremhever utsmykningen til Kari Dyrdal, utsikten fra de store, buede vinduene mot Fløyen, Ulriken og Studentsenteret, samt alle de tekniske nyvinningene.

Skjult teknikk

Teknikken har vært den største utfordringen for arkitektene.

— Det har vært krevende å skape en høytidelig sal som samtidig har et stort, teknisk omfang. Veggene ser uberørte ut, men bak dem er det hundrevis av kabler. Ingenting her er hyllevarer, sier Aina Lille-Langøy, som siden i fjor har vært hovedarkitekt for ombyggingen.

Ved siden av spesielle tekniske løsninger, har selve ombyggingen med fjerning av en hel etasje, og derav flere bærebjelker, også vært krevende. Riving av en etasje i et bygg fra 1898 var et omstridt punkt i restaureringen. Kritiske vernerøster mente en takhøyde på ni meter var unødvendig. Når rommet nå står ferdig, mener arkitekten at det taler for seg: Det var riktig å fjerne etasjen for å gi festsalen rett preg og rett akustikk.

Prosjektleder Åse Tveitnes mener diskusjonene og prosessene i forkant har vært gode.

— Jeg tror valgene vi har tatt er riktige, for nå har denne delen av bygget fått en funksjon som hører hjemme her. I mange år huset denne delen kontorer og laboratorier, men før det var det en foredragssal her. Nå er dette igjen blitt et identitetsbygg for Uuniversitetet, sier Tveitnes.

Ny inngang

Arkitektene har på oppfordring fra Riksantikvaren skapt et rom der det er tydelig hva som er nytt og hva som er gammelt. De gamle teglveggene er malt gule med spesialblandet kalkmaling, mens de nye søylene er i betong med innslag av marmor.

Akademikere og andre som besøker aulaen kan nå gå inn i en flunkende ny port i Olav Ryes vei. Fra denne går man videre til buegangen og inn en ny dør. Innenfor tråkker man på nyrestaurerte fliser før man går opp til Christie Café, som også skal fungere som et minglerom før disputaser. Alt har universell utforming, og tar man heisen opp til aulaen, kommer man på innsiden av Kari Dyrdals glassutsmykning.Dyrdals monumentale tekstilarbeid i aulaen er finansiert av KORO (Kunst i offentlige rom). Universitetet ble så begeistret for teppet med motiv fra en fjellvegg på Verftet, at de ba henne smykke ut trappeoppgangen også. Slik kom motiv fra en fjellvegg i Øygarden til Universitetsmuseet i Bergen.

Wilhelm Koren Christie døde i 1849 og fikk aldri se bygningen som nå rommer den nye aulaen. Men hans portrett henger på veggen i Christie Café i etasjen under.