ROY HILMAR SVENDSEN

LARS HOLGER URSIN

— Alt er midlertidig. Vi bruker altfor mye tid på å planlegge fremtiden. I stedet burde vi forsøke å nyte det vi har her og nå. Det er det «Shangri-La» handler om, sa Mark Knopfler da Bergens Tidende snakket med ham om den nye platen, «Shangri-La».

Det kan imidlertid være litt lurt å merke seg et par datoer: Lørdag 9. oktober - da legges nemlig billettene ut for salg. Og altså konsertdatoen, 14. mai.

Nok en gang er det folkene bak Ole Blues-festivalen som har skaffet et stort navn til byen.

— Konserten blir ikke en del av Ole Blues-festivalen. Men kanskje et noe forsinket nachspiel, sier festivalsjef Frank Nes.

For halvannen uke siden slapp 55 år gamle Knopfler sitt fjerde ordentlige soloalbum, «Shangri-La», til jevnt over gode, men tidvis smålunkne kritikker. Albumet topper VG-listen denne uken, noe mannen også gjorde med sine to forrige plater.

Maibesøket blir tredje gang Knopfler besøker Norge som soloartist. Både i 1996 og 2001 spilte han for et smekkfullt Oslo Spektrum, mens konserten i fjor ble avlyst på grunn av en motorsykkelulykke.

Tidlig gjennombrudd

Mark Knopfler er kjent som mannen med pannebåndet i Dire Straits. Som frontfigur og låtskriver oppnådde han superstjernestatus med bandet på midten av 80-tallet.

Han vokste opp i Newcastle, og livnærte seg blant annet som journalist og lærer før han i 1977 dannet Dire Straits sammen med broren David, og kompisen John Illsley. Bandet spilte inn en demo med trommeslager Pick Withers, som etter hvert fikk stor oppmerksomhet etter at låten «Sultans Of Swing» fikk spilletid på BBC Radio. Debutalbumet kom året etter, og oppnådde hederlige listeplasseringer både i England og USA. Oppfølgeren «Communique» gjorde det ikke like bra, og kort tid etter valgte David Knopfler å forlate Dire Straits for å satse på en solokarriere.

Det var store forandringer å merke på «Making Movies», som kom ut i 1980. Låtene ble stadig lengre, og beveget seg mer og mer bort fra pubrocken som hadde dominert de to første platene. Lydbildet var også kraftig endret, ikke minst på grunn av bidrag fra keyboardisten Roy Bittan, fra The E-Street Band. Gitaristen Hal Lindes og keyboardisten Alan Clark kom inn i bandet, noe som tillot Mark Knopfler å eksperimentere enda mer på den til tider dystre «Love Over Gold» i 1982. Platen inneholdt kun fem låter, blant annet den 14 minutter lange «Telegraph Road», som av mange beskrives som Knopflers mest iherdige forsøk på å gå Bruce Springsteen i næringen. Albumet ble fulgt opp med livealbumet «Alchemy», tatt opp på Hammersmith Odeon i 1983. Ga låt til Tina Turner Omtrent på samme tid fikk Knopfler de første tilbudene om å skrive filmmusikk, og opptrådte som gjestegitarist for artister som Bob Dylan og Van Morrison. I tillegg var han sterkt delaktig i Tina Turners comeback som superstjerne, ved å gi henne låten «Private Dancer», som opprinnelig var ment for «Love Over Gold»-albumet. Samtidig ga bandet ut den livlige EP-en «Twisting By The Pool», som var et kjærkomment og uventet brudd med stemningen fra de foregående platene.

Selv om Dire Straits solgte bra med plater og dro mye folk, hadde de i 1984 fortsatt et godt stykke igjen før de var superstjerner. Det endret seg raskt etter utgivelsen av «Brothers In Arms». Godt hjulpet av stjerneregissøren Steve Barrons animasjonsarbeid på videoen til «Money For Nothing», og et uanstendig antall millioner pund fra elektronikkgiganten Phillips, solgte albumet i bøtter og spann og gjorde Dire Straits til klodens største band. Phillips brukte «Brothers In Arms» for å promotere cd-platen som fremtidens musikkmedium, og hevdet at introen på «Money For Nothing» var det beste argumentet man kunne få for å kjøpe seg cd-spiller.

I graven etter comeback

Etter en verdensturné lang som et vondt år, tok Knopfler en pause fra livet som superstjerne for å pusle med mer filmmusikk og spille med kompiser som Chet Atkins, Eric Clapton og ikke minst kompisbandet Notting Hillbillies. Dire Straits kom sammen igjen i 1988 for en særdeles kritikerrost opptreden under konserten for Nelson Mandela på Wembley. Rytmegitarist Jack Sonni var nettopp blitt far og kunne ikke stille. I stedet hentet Knopfler inn kompisen Eric Clapton til Wembley-jobben.

Høsten 1991 kom den første Dire Straits-platen på seks år, «On Every Street». Langt mer lavmælt og countrypreget enn noen av forgjengerne, fikk den en litt lunken mottakelse både av fans og kritikere. Millionselger ble den like fullt, og nok en gang var det duket for turné i megaklassen. Phillips spyttet enda en gang inn penger, denne gang for å promotere den langt mindre vellykkete satsningen DCC-kassetten. Sommeren 1992 kom det da ni mann store bandet til Valle Hovin, på det som skulle bli Dire Straitsý aller siste turné.

Solo-suksess med The '96ers.

Seks år senere kom Mark Knopfler med det man kan kalle hans første ordentlige soloplate, «Golden Heart». Medlemmene i bandet, som populært kalles «The '96ers», er Dire Straits-kollega Guy Fletcher (keyboards), Richard Bennett (gitar), Jim Cox (piano), Glenn Worf (bass), Chad Cromwell (trommer) og tidvis Paul Franklin (steelgitar).

Knopfler har besøkt Norge to ganger tidligere som soloartist, senest sommeren 2001 etter utgivelsen av «Sailing To Philadelphia», som toppet VG-listen i flere uker. Det samme gjorde også «The Ragpicker's Dream» i 2002, og i skrivende stund ligger også 55-åringens nyeste album «Shangri-La» på førsteplass over de mest solgte platene i Norge.

På begge konsertene i Oslo har Knopfler spilt låter som ikke har vært gitt ut på plate, «The Long Highway» i 1996 (utgitt som b-side i 2000), og kanonlåten «Pyroman» i 2001. Så det er bare å glede seg til mai!

Disse låtene spilte Mark Knopfler i Oslo Spektrum, 26. juli 2001:

Calling Elvis

Walk of Life

Bonnie, Bonnie Banks O'Loch Lomond

What It Is

Romeo & Juliet

Sultans of Swing

Done With Bonaparte

Wag The Dog

Baloney Again

Junkie Doll

Pyroman

Speedway At Nazareth

Telegraph Road

Brothers In Arms

Money For Nothing

So Far Away

Going Home - Wild Theme from Local Hero

I SALG FRA LØRDAG: Mark Knopfler kommer til Bergen i mai.