Hvitmalt Gjerde «Våken»

(Tik Records)

Hvitmalt Gjerde er et av de bandene man faller pladask for.

Anmeldt av Alisa Larsen

Grunnen til det er at de alltid, alltid, alltid leverer musikk som slår en i bakken, får en til å tenke, og som fenger.

Personlig er jeg sikker på at det sitter en aldri så liten Mozart inne i hodet til vokalist Johannes Fjeldstad.

De er et band som startet uvanlig selvsikkert i purung alder og som har vokst i sitt uttrykk. De er kanskje blitt et hakk mindre skranglete for hver plate, men den rå energien som de er kjent for er der fortsatt. Sistnevnte faktor gjør dem til et usedvanlig yndet liveband, hvor de overfører energien til noe nesten bedre, enda mer eksplosivt.

«Cowboy & Indianere», «Hvitmalt Gjerde» og «Ville Venner» - de begynner å bli et band med en katalog å se tilbake på. Hele tiden balanserer de på knivseggen mellom 50-tallsrock (tenk Chuck Berry!), surf og pønk. Sistnevnte sitter kanskje litt lengre inne, men det er virkelig noe som stadig vekk manifesterer seg i deres musikk, den nonkonforme måten å skrike ut på, å endre takt, å ta en uventet vending. Og nok en gang, denne sinnsykt uforutsigbare energien de besitter.

Les hele anmeldelsen.

Løver «Lonely Now»

(Diamond Club/Brilliance Records)

Håkon Njøten er en moderne Phil Collins.

Anmeldt av Petter Lønningen

Håkon Njøten har kommet langt siden Idol og Melodi Grand Prix. Med prosjektet Løver lager han dampende het klubbmusikk, tydelig inspirert av gladtriste 80-tallshelter. Njøten har for lengst bevist at han er en låtskriver å regne med, men med «Lonely Now» finner han endelig den rette blandingen av leken retroestetikk og moderne, nøktern pop. Ikke bare har låten ett av de fineste refrengene så langt i år, den balanserer den kjølige hjertesmerten med varmende solstråletoner som ville vært Phil Collins verdig.

Pogo Pops «Architect»

Apollon Records

Pogo Pops sitter rolig i båten.

Anmeldt av Petter Lønningen

Den første smakebiten fra Pogo Pops’ comebackalbum tar få sjanser. «Architect» plukker opp tråden fra «Where The Action Is» (2009); foruten en kledelig teint av amerikansk vestkystrock er det meste ved det gamle. Frank Hammersland låter minst like bra som før og akkompagnementet er velbalansert og smart, riktignok uten de store overraskelsene. «Architect» er nok de stødige, behagelige tonene fansen hadde håpet på, men det er lite som minner om det sultne bandet som en gang definerte bergensrocken.