«Flåklypa Grand Prix» står fjellstøtt i norsk filmhistories toppsjikt, like underholdende og teknisk imponerende som da den kom for 38 år siden.

Så er den også tidenes mest sette norske film, med et billettsalg på imponerende fem millioner.

Ønsket om å lage en ny Flåklypa-film er derfor like forståelig som tanken er dristig. Rasmus A. Sivertsens film vil uvegerlig bli målt opp mot Ivo Caprinos. Og i den sammenligningen kommer «Solan og Ludvig — Jul i Flåklypa» til kort.

Visuelt er filmen et lite vidunder, taktil, full av detaljer og med en dybde som viser 3D-formatets overflødighet. At dukkene er filmet i god, gammeldags stop motion, uten bruk av data, gjør at figurene får liv og karakter. De, på sin side, er en anelse modernisert og litt glattere i uttrykket, men uten at de av den grunn har mistet sin sjarm og sjel. Langt på vei ivaretar filmen Kjell Aukrusts univers og humor aldeles strålende.

Filmen baserer seg på «Solan og Ludvigs jul», her i utvidet versjon og med et miljøpolitisk budskap i bunnen. Man skal ikke tukle med naturen, nemlig. Og det er akkurat hva redaktør Frimand Pløsen gjør når snøen uteblir, trass i Flåklypa Tidendes gjentatte oppslag med lovnader om hvit jul.

Folk er lei av avisens løgner, salgstallene synker som en stein. Pløsen må redde avisen og sitt gode skinn. Sykkelreparatør og oppfinner Reodor Felgen sitter på løsningen - en snøkanon - men lar seg ikke overtale til å sette den i gang. Dermed må Pløsen ty til ufine metoder.

Historien om snøkanonen fungerer helt greit som ramme for flere morsomme situasjoner og noen kostelige typer i tillegg til Reodor, den lett drikkfeldige gladlaksen Solan Gundersen og eiegode, men engstelige Ludvig (som blir svimmel av å ha på seg tjukke sokker).

Mens de representerer ulike sider av den norske folkesjelen, blir Flåklypa Tidendes redaksjonslokaler åsted for munter, men presis pressekritikk, i tråd med Aukrusts opprinnelige samfunnssatire. Selvopptatte Pløsen, med sin drøm om berømmelse for egen del. Den evig sovende journalist Melvin Snerken og - ikke minst - en vanvittig presserobot Felgen en gang utviklet.

Det skorter ikke på oppfinnsomhet. Det som savnes, er et større persongalleri. Bortsett fra de nevnte, møter vi bare tre-fire av Flåklypa-samfunnets øvrige befolkning. Som bifigurer er de lite utviklet og blir for få til å få frem frodigheten og mangfoldet i Aukrusts verden. Tettstedet virker sørgelig avfolket.

Til gjengjeld ivaretar filmen alle kriterier for en god familiefilm.

Ungene får fart og spenning, voksne fôres med humor som nok går de minste hus forbi. Alle kan glede seg over en dukkefilm helt i klasse med det beste som er å se innen sjangeren.

Stemmene til Trond Brænne (Reodor), Trond Høvik (Ludvig), Kari-Ann Grønsund (Solan), Kåre Conradi (Pløsen), Jon Brungot (Melvin Snerken) og Anders Bye (Presseroboten) bidrar til kvaliteten.