«Kelterens drøm» utkom på spansk i november 2010, og er et resultat av minst tre års arbeid fra nobelprisvinner Mario Vargas Llosa. Romanen legger seg tett opp til biografi-sjangeren, idet den fremstiller livet til den irske frihetskjemperen Roger Casement (1864–1916) fra vugge til skafott. Forfatteren har fortalt at han kom over denne skikkelsen i en Joseph Conrad-biografi, og at hans interesse ble vekket av at Casement hadde tilbrakt mye tid i det peruvianske Amazonas på oppdrag fra den britiske regjeringen. Llosa ble etter hvert oppslukt av denne motsetningsfylte mannen, som på få år gikk fra å være Storbritannias humanitære gallionsfigur til å bli en forræder og en vederstyggelighet.

Roger Casements ry som en ubestikkelig menneskevenn, skrev seg opprinnelig fra hans tyve år lange opphold i Kongo på den tiden da belgiske kong Leopold II gjorde hele dette enorme området til sin egen personlige eiendom. Som ung mann var Casement overbevist om kolonialiseringens noble hensikter, men etter å ha bevitnet utsugingen av Kongos ressurser, anført av den brutale Henry Morton Stanley, forandret han oppfatning. Som britisk konsul i Boma, fikk han i oppdrag å undersøke den humanitære situasjonen langs Kongo-elven, og hans rapport fikk stor oppmerksomhet over hele Europa. På samme tid møtte han den unge Joseph Conrad, som også opptrer i Llosas roman, og som der uttaler at Casement burde ha stått som medforfatter av «Heart of Darkness».

Romanen åpne altså, uredd, for en sammenligning med Conrads berømte Kongo-roman, som kretser om den mystiske Kurtz. Men i motsetning til Conrad, har Llosa ikke skrevet en allegorisk bok om menneskehjertets iboende mørke. Han nøyer seg med en realistisk beskrivelse av redslene som påføres lokalbefolkningen av koloniherrene. Det fins likevel et svar på Kurtz hos Llosa, men han holder til i Peru. Da Casement er i ferd med å avdekke nye grusomheter knyttet til kautsjuk-handelen i Putumayo, går det nemlig rykter om en djevelsk mann dypt inne i jungelen: Armando Normand. Men i stedet for å mytologisere ham, slik Conrad gjør med Kurtz, behandler Llosa Normand mer i tråd med Hannah Arendts formulering om «ondskapens banalitet».

Det romanmessig sett mest interessante ved Casement, er hans politiske omvendelse og hans lyssky seksualliv. Som ire innser han etter hvert at den britiske kolonimakten i hjemlandet har likhetstrekk med undertrykkelsen i Kongo og Peru, og går inn for væpnet revolusjon. Llosa beskriver denne omvendelsen overbevisende, og man fristes til å trekke sammenligningen med Llosas egen politiske omvendelse fra marxisme til nyliberalisme. Man kan ikke unngå å bli slått av kontrasten, siden det meste av innholdet i denne romanen tilsier at Llosa beveget seg i feil retning. Jeg velger å lese dette som et uttrykk for nobelprisvinnerens integritet som romanforfatter, som ikke tillater ham å innføre politiske synspunkter som ikke passer med romanens indre logikk. Marxisten Georg Lukács kalte dette «realismens seier.» For ham var det en hedersbetegnelse.

llosa.jpg