Det er kanskje på tide å slutte å gnåle om NRK-serien «Mammon», men som referansepunkt har den uvegerlig funnet sin plass. Så, for å få dette ut av verden: «Det tredje øyet» — TV 2 sitt innspill i «krimkrigen mot NRK» - er bedre enn «Mammon». Én-null til TV 2. Den viktigste innvendingen mot Mammon var at den klang falskt. Den klarte ikke å etablere noen tone, men blandet høyt og lavt; teatralsk og realistisk; «nordic noir» og norsk drama i en lite salig blanding. Og det er kanskje dette «Det tredje øyet» lykkes aller best med. Den vet hva den er, og hva den vil. Som sjangerøvelse er den stilsikker og vet å forvalte sine virkemidler.

I motsetning til Mammons blygrå fargepalett er serien hovedsakelig skutt i lyse, duse toner. Som en reklame for lett­margarin. Det gir serien et hverdagslig og tilforlatelig skjær. Det er - igjen i motsetning til «Mammon» - en serie som tåler tyngden av sin egen vekt.

Men vi foregriper. Dette er seriens premiss: Bergenseren Kyrre Haugen Sydness spiller politietterforsker Viggo Lust. Når vi kommer inn i handlingen, er det snart fem år siden hans datter Christina forsvant da hun ventet utenfor en butikk. Hun ble aldri funnet, men antas å være død. Christina er likevel med som seriens vardøger, som Viggos «tredje øye». I drømme og i andre inspirerte øyeblikk kommer hun til ham med hint, vink og andre åpenbaringer.

Det gjør at Viggo er (1) en usedvanlig god etterforsker som ser løsninger ingen andre får øye på; og (2) en plaget mann som aldri klarer å legge fra seg datterens forsvinning, og som forfølger nye hypoteser dag og natt. Denne jakten på datteren er seriens «arch» og bakgrunnsplott.

Serien er episodisk strukturert, og Viggo løser et nytt drapsmysterium i hver eneste episode. Det gir serien et litt formelaktig og stakkato preg, og vekker assosiasjoner til den danske krimserien «Dicte», med en traumatisert Iben Hjejle i hovedrollen. Også der snubler vi inn i et skandinavisk univers der ethvert politikammer får til dels bestialske mord i fanget hver eneste dag.

Det er med andre ord ikke alltid like lett å se analogien til virkelighetens Skandinavia, men pytt-pytt. Krim er kanskje avhengig av overdrivelser.

Litt verre er det å svelge andre «dramaturgiske justeringer». Mye er sagt om «jussifiseringen» av samfunnet. I «Det tredje øyet» er dette tatt helt andre veien. Her finnes ikke en eneste advokat. Det er kanskje derfor tilståelsene aldri er mer enn tretti sekunder unna. Sånn må det gjerne være i en serie som skal åpne, prosedere og avslutte nye drapssaker i hver eneste episode.

Det serien imidlertid er befolket av, er skuespillere vi nettopp møtte i «Mammon». Vi er riktignok en liten filmnasjon med få skuespillere, men her kunne man likevel ønsket seg noe mer oppfinnsomhet hos de castingansvarlige. Nils Ole Oftebro, Anna Bache Wiig og Håkon Ramstad. Her kommer de busende inn fra «Mammon»-universet og velter noen vegger som helst burde vært der.

Ingar Helge Gimle kan også være i ferd med å kjøre seg litt fast. Den litt forsofne kontormedarbeideren som labber rundt og snakker veeeldig sakte, har vi sett ganske mange ganger nå. Sist i «Etaten».

Ida Elise Broch, hvis dynamikk med makkeren Viggo er litt for typisk og gjenkjennelig, har også fått en del replikker som ikke sitter helt. Hun er utvilsomt en talentfull skuespiller, men innimellom sitter jeg likevel igjen med en følelse av at hun kommer rett fra settet til «Mannen som elsket Yngve».

Oppsummert: «Det tredje øyet» er effektivt fortalt og har fint driv fremover til tross for noe urent trav. I motsetning til «Mammon» kommer den seg greit over listen. Men så har den da også lagt den en god del lavere.

Anmeldelse basert på episode 1, 2 og 5. «Det tredje øyet» har premiere på TV 2 klokken 21.40 mandag kveld.