Etter 25 år er det knapt noe Motorpsycho ikke mestrer innenfor sin kunstform. I løpet av 18 studioalbum, ørten EP-er, diverse liveopptak og en håndfull sideprosjekter har trønderne vært innom det meste:

Heavy metal og grunge, stoner rock og prog, jazz og country. Underveis har trioen jobbet med strykere og blåsere, støymakere og eksperimentalister, for å skape alt fra popperler og psykedelia til aggressiv riffrock og utflytende epos.

**Konsertene deres** levner ingen tvil om at Bent Sæther, Hans Ryan og Kenneth Kapstad elsker jobben sin, samtidig kan man lure på om det finnes noen flere steder, musikalsk sett, for bandet å dra.

De siste årene virker det som gruppen heller har begynt å reise lenger og lenger inn i seg selv. Popinstinktene fra perioden rundt årtusenskiftet er lagt bort til fordel for avansert rocking og langstrukne, utforskende epos.

**Låtene er der ennå** , men bygges gjerne ut til små og store suiter, med stor dynamikk mellom de ulike partiene.

Eller som Bent Sæther sa på radioen denne uken: Fansen klager hvis det blir for mye refrenger.

For undertegnedes del toppet det seg med bestillingsverket

«

The Death Defying Unicorn

»

(2012), som fungerte greit på plate, men ble en traurig påkjenning i liveformat.

I selskap med jazzpianist Ståle Storløkken var trønderne så fulle av selvtillit og flinkisfakter at lyttegleden forsvant.

**Heldigvis fulgte bandet** opp med mer fengende, mindre høytidelige

Still Life With Eggplant

året etter. Hovedsporet der var suiten

Hell, part 1-3

, en leken og elegant kraftprestasjon som nå får sine oppfølgere.

Høydepunktet på årets plate heter nemlig «Hell, part 4-6: Traitor/The Tapestry/Swiss Cheese Mountain

- en deilig, sublim trip mellom bedagelige kassegitarlandskap og hypnotisk rockegroove.

Siste spor heter dessuten

Hell, part 7: Victim of Rock

og starter som en kakofonisk gjenstridighet før bandet meisler ut et supertungt riffmonster på høyde med deres mest intense øyeblikk.

**Et inferno** det er vel verdt å besøke, altså.

Som følge i svoveldampen har bandet med seg Dungen-gitarist Reine Fiske, som sist, samt litt bratsj og fiolin. Som alltid dominerer imidlertid Sæther og Ryan totalt - sistnevnte gjør en av sine beste vokalprestasjoner på kassegitarbaserte

Entropy

, mens kompisen utstyrer balladen

Ghost

med fascinerende tekst og mystisk stemning.

Videre får man både straight hardrock, seig stoner-riffing og en instrumental,

Kvæstor

, som tilsynelatende er laget av kaospiloter på anabole steroider. Motorpsycho later imidlertid ikke til å dope seg på noe annet enn sin egen musikkglede.

**Utfordringen er ikke** at de låner fra andre, men at de kan ligne vel mye på seg selv. Etter de siste års musikalske odysseer, er det derfor lov å håpe at bandet snart får lyst til å skifte spor og utfordre sitt publikum med noen poprefrenger igjen.

behind_the_sun-26492683-frntl.jpg