**Den siste uken** har flere grepet fatt i Rasmus Rohdes facebookinnlegg hvor han kritiserer NRK Supers musikkprogrammering. Han reagerer spesifikt på låten «Sangen du hater» av Katastrofe. En sang med tekstlinjer som «Jeg vil ha øl. Jeg vil ha fri og jeg prøvde, men hun hadde uka si da. Vi snakka sist sammen for ei uke sia».

Ikke det verste man kan tenke seg at barn blir utsatt for, og det finnes betydelig verre sanger, så hvilken rolle spiller det om denne sangen spilles på NRK Super?

Jeg har drevet med musikk hele livet. Først som hobby, senere som profesjonell, alene og i bandet Ephemera. Etter at jeg selv ble mor, har jeg hovedsakelig skrevet musikk for barn, og til høsten gir jeg ut min fjerde barneplate.

Musikk er en del av livet. Den forsterker følelser, om du er tenåring, middelaldrende eller pensjonist. Musikk kan gi felles opplevelser enten på konsert, hjemme i stuen, på rommet eller i andre sammenhenger. Musikk kan være morsom, tullete, provoserende, men også ta opp viktige tema og følelser, skape identifikasjon og gode minner.

Musikken er lydspor til livet, også for barn. De fortjener å bli tatt alvorlig, og få et skikkelig kulturtilbud akkurat som oss voksne. Barnemusikk hjelper barn å uttrykke følelser, forstå ting, dele opplevelser og inspirerer til kreativitet. Gjennom barnemusikken har man en unik posisjon til å formidle verdier og kunnskap til ungene.

Katastrofes «Sangen du hater« er i mine ører en drittlåt, men det er ikke poenget i denne sammenhengen. Dette er en sang med en tekst som i beste fall kan tolkes som opprør fra en mann som ikke ønsker å ta del i det etablerte voksenlivet, men heller vil prioritere øl og festing. Klassisk opprørstematikk, men ikke relevant for barn.

Drikking og festing er for mange en del av ungdomskulturen, men neppe forenlig med NRK Supers visjon: «Vi skal skape en verden hvor barn vokser og er viktige.«

«Jeg er på Tryvann og ser etter blandevann»

Det er ikke farlig. Ingen blir merket for livet eller rusmisbrukende sjåvinister av dette. Likevel: En statsfinansiert, ikke-kommersiell radiokanal for barn mellom to og 12 år velger å spille en artist som stort sett lager russebusslåter om drikking, sex og svært betenkelige holdninger til kvinner?

Vurderingen til NRK Supers redaktør Hildri Gulliksen tilsier at hun egentlig er enig:

— Jeg er enig med Rohde at dette ikke er en typisk barnelåt, men teksten er rund og ikke spesielt eksplisitt eller drøy, så jeg tror ikke målgruppa tar skade av å høre den, sier hun til Dagbladet.

Det høres ut som et underlig kriterium for et redaksjonelt valg, ikke minst fordi det er totalt unødvendig. Det finnes bøtter og spann med god norsk barnemusikk.

Da jeg ga ut første Stjernetellerplaten «Godnattsanger», var det et resultat av at jeg savnet ny kvalitetsmusikk for barn. Musikk som tar barn alvorlig på deres egne premisser.

Siden 2009 har jeg stiftet bekjentskap med flere i samme tjeneste: Meg og Kammeraten min, Aslak og Igor, Rasmus og Verdens beste band, Good time Charlie og Onkel Tuka, er alle levende eksempler på leverandører av nyere norsk kvalitetsbarnemusikk i ulike sjangere.

Det er ikke en selvfølge at alle barn liker den samme musikken, selv om de er like gamle, samme kjønn eller fra samme søskenflokk. Noen sanger fenger umiddelbart, andre trenger litt mer spilletid før de blir en ny favoritt.

Futt og fart er kjekt, men det skal etter min mening også være rom for pustepauser. Barn tåler godt å bli utfordret på tekst og gjennom ulike musikalske sjangre. Hos oss kan de godt høre papparock eller mamma sine gitardamer. Det hjelper dem å forstå hvor fantastisk mye forskjellig musikk det finnes, og vi er der, og kan prate med dem om betydning av musikk og tekst.

Vi skal ikke overbeskytte barna våre, men det er en voksenplikt ikke aktivt å formidle kultur med latterlige holdninger. Vis gode alternativer i stedet.

Barn skal få lov å være barn så lenge som mulig, og krype opp på fanget selv om de straks er tenåringer. God barnekultur lar barn være barn, ikke små mini-voksne.

Som mamma til en jente på ni, og to gutter på seks år, vet jeg at det er nok av kommersielle krefter som prøver på det motsatte, men NRK Super skal ikke være en av dem.

For å overleve trenger barnekulturen hjelp. Avisenes skrumpende musikkredaksjoner prioriter sjelden anmeldelser av barnealbum, og russelåter stjeler altså spilletid på radio for barn. Unnskyldningen om at barn vil ha dette, er for tynn. En god voksenperson tør nemlig å si nei og forteller barna når det ikke er noe for barn. Hvis ikke hadde vi alle spist snop til middag.

NRK Super kan umulig vurdere dette som god musikk for barn mellom to og 12 år. Det er ren latskap å formidle listemusikk med budskap som åpenbart ikke er rettet mot barn.

NRK har allerede mP3 som kanal for slike låter. La oss heller se på hvordan NRK Super kan bidra til å formidle norsk, god, morsom, givende og spennende barnekultur.