— Knausgård har rett og slett brukt et godt, gammelt sjekketriks der man først gir mye sympati og oppmerksomhet - for så å trekke seg unna. Han har fått folk på kroken ved å være tvetydig, sier Eivind Tjønneland.

Professoren ved Universitetet i Bergen mener nettopp tvetydigheten, ispedd føljetongen, er den viktigste grunnen til at vi leser «Min kamp»-serien.

— Det er Karl Ove Knausgårds måte å manipulere leserne og kritikerne på. Hvis man velger å tolke bøkene entydig uten å være seg bevisst hvordan man forføres av tvetydigheten, har man gått i fellen. For da sier jo bare Knausgård at det også står det motsatte i «Min kamp». Uansett hva man mener, så tar man feil. Slik blir vi alle kasteballer for Knausgårds handlinger, sier Eivind Tjønneland.

Det er grenser for hvor mange ganger man har for tidlig sædavgang i en bok Eivind Tjønneland

Ikke misunnelig

Eivind Tjønneland underviser til daglig i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen. Idéhistorikeren er i dag ute med en 160 siders pamflett, «Knausgård-koden - Et ideologikritisk essay» (Spartacus), der han mener å kunne belyse nye momenter som ikke har vært fremme i debatten om Knausgårds romanprosjekt. Og det handler først og fremst om tvetydigheten i det Knausgård skriver og sier.

«Denne pamfletten er ikke motivert ut fra at jeg misunner Knausgård. Snarere tvert imot. Jeg er utrolig glad for ikke å være Knausgård», skriver Tjønneland i forordet, der han også roser Jan Kjærstad for hans utspill i Knausgård-debatten; meninger som var de første virkelig negative mot «Min kamp».

For mye oppmerksomhet

— Etter å ha lest Kjærstads argumentasjon, og samtidig forundret meg over så mange motstridende utsagn fra andre om bøkene, bestemte jeg meg for å forsøke å knekke Knausgård-koden. Jeg tror nemlig det er viktig å ikke la seg overvelde av alle bøkene og intervjuene. For ja, jeg tror prosjektet har fått for mye oppmerksomhet, målt ut fra litterære kvaliteter, sier Tjønneland.

  • Så du mener at «Min kamp» ikke er stor litteratur?
  • Jeg ville gått i fellen hvis jeg sa at det ikke er stor litteratur. Og det er farlig å konkludere før de to siste i føljetongen er kommet ut. Men jeg tror ikke Knausgård selv har oversikten over hvor det bærer hen. Vi kan allerede se at han lar skriveprosessen gå foran den bevisste styringen. Jeg tror ikke han har klart å frigjøre seg fra problemene han har på grunn av forholdet til faren. Han er nok kommet litt videre, men har ikke løst noe. Bøkene bærer da også preg av det repetative, uten at vi egentlig får vite hvorfor.

Det butter hos Knausgård

— Det er grenser for hvor mange ganger man har for tidlig sædavgang i en bok, sier Tjønneland, som blant annet skriver at selvutleveringsprosjektet står i tradisjonen fra Hans Jæger og bohemen, men at hvis Knausgård bare hadde publisert det som var viktig, ville omfanget på «Min kamp»-prosjektet blitt vesentlig mindre.

«Knausgård har publisert selvmedlidenheten og jukset ved siden av det som skulle være dybdeboringen i sjelen: Å bore der det gjør vondt, i det pinlige, det man skal blottlegge for å vinne ny erkjennelse. Men det er nettopp her det butter hos Knausgård. Kommer han egentlig til noen ny erkjennelse? Vi får en detaljert beskrivelse av farens siste dager når brødrene rydder opp i huset i bind 1, men vi får ingen som helst forklaring på hvorfor faren var så streng mot ham, eller hvorfor han ble alkoholiker. Derfor blir faren noe av en mystifikasjon, en «cliffhanger» som holder leseren i age», skriver Tjønneland.

— Slik manipulerer han oss også med den 13 år gamle piken. Han legger opp til at det skal skje noe i neste bok. Men så skjer det ikke, sier Tjønneland.

- Ekstremt innholdsfattig

«Knausgårds forhold til bøker gir ikke innsikt, men fyller leserne med anelser og fornemmelser. Det er ingen tilfeldighet at lignende følelser har dominert de mest hysteriske sidene ved Knausgård-kritikkene. Ofte er det som skrives ekstremt innholdsfattig, og står i motsetning til den ekstensive interessen for forfatteren. Knausgård har manipulert leserne av «Min kamp» slik at de etterligner hans eget forhold til bøker. Leserne er hysterisk fulle av anelser og fornemmelser, men har ingen innsikter, de mangler ord», skriver Tjønneland.

  • Knausgård forfører gjennom sine brå svingninger mellom selvbiografi og roman, selvforakt og stormannsgalskap, slik at leseren pendler ambivalent mellom biografisk sladder og estetisk henførelse. Dette er Knausgård-koden. Men et sjekketriks på 3000 sider er kanskje i lengste laget, ler Tjønneland.