Aromatisk røverkjøp
Aroma
- Publisert: 09.okt.2006 06:00
- Oppdatert: 13.nov.2006 11:21
AROMA LIGGER PENT plassert på veien opp mot Fløibanen, med store
vindusflater ut mot Rosenkrantz' gate og Vetrlidsalmenning.
Interiøret
er sort, glass og stål, med hvite vegger som dekoreres med kunst fra ulike
utstillere.
- Stor kunst, sa Smith.
- Ja, bare folk som
maler SVÆRE bilder får stille ut her, sa Smule.
- Jepp.
Og her er nokså minimalistisk, men det funker på sett og vis, sa Smith.
Stolene
i stål og sort skinn er gode å sitte på, og her er slett ikke kaldt. Men når
det er surt og grått ute, skal det mer til enn stearinlys på bordet for å
finne den rette varme feelingen.
- Som duker, sa Smule. - Duker,
duker, duker. Jeg gjentar dette så ofte at nå er jeg nesten lei av meg selv.
-
God vin hjelper jo på, mumlet Smith. Og vinkartet så lovende ut i så måte.
SMITH
OG SMULE kom mensmenyen på Aroma var i ferd med å gjennomgå en radikal
og spennende forandring. Man kunne selvsagt bestille fra à la carten - den
var som vanlig. Men et nytt konsept var under utprøving: Alle rundt bordet
spiser det samme, flere ulike retter blir servert på store fat, og man
forsyner seg av disse.
- Som på restauranter og i selskaper på
landsbygda i Italia og også dels Frankrike, sa vår entusiastiske servitør.
-
Dette er sosialt, spennende og hyggelig for alle. Og jeg garanterer at her
er noe for enhver smak. Det er artig å smake noe nytt, og folk stoler i all
for liten grad på kokken. Det er jo han som sitter med kunnskapen, så hopp
ut i det! Sa servitøren.
Smith og Smule hoppet. For 319
kroner per hode. Ikke noe å si på det.
DA DE FØRSTE
RETTENE skulle inneholde noe med fisk, bestemte de seg for hvert sitt
glass med hvitvin. En spansk hvitvin ble varmt anbefalt; Terra Gauda, Rias
Baixas til 85,- glasset.
Viner fra Rias Baixas (nær
atlanterhavskysten, like ved grensen nord for Portugal) er laget på albarino
druer, og er noen av Spanias beste hvitviner. Intens fruktig duft av melon
og aprikos, lys og frisk på farge og smak.
- En nydelig vin,
og det var på tide vi dro smaksløkene ut av Frankrike for en stakket stund,
sa Smith.
Første servering: Et stort fat med lettrøkt torsk på en
seng av møre grønnsaker i rømmesaus. Et annet fat med lasagne på vårløk og
kongekrabbe, og til slutt en aspargesmousse som fulgte begge rettene.
-
Torsken er pent dampet, og ikke salt slik røkt torsk lett kan bli. Her er
kun en anelse røkesmak, og de møre grønnsakene med den runde og lett syrlige
rømmesausen passer flott til. Deilig! Sa Smule.
Lasagnaen var
av den lette løse typen, der store hele stykker av kongekrabbe og vårløk lå
lagvis med al dente pastaplater. Det så riktig fargerikt og lekkert ut, og
det smakte like bra som det så ut.
NÅ BEGYNTE Smith
og Smuleå glede seg til neste servering. Servitøren, som satt inne med
informasjon om de neste rettene, fikk anbefale en passende rød vin; Malvira
Langhe san Guglielmo (italiensk rødvin på druesortene barbera og litt
nebbiolo). Syrlig og fruktig, ikke for bitter, perfekt til maten som i
hovedsak var italiensk. Kostet 435,- for flasken, litt over dobbel polpris,
hvilket er en god deal.
Andre servering var ossobuco, klassisk
italiensk rett der kalveskank langtidsstekes i gryte eller i ovn. I tillegg
serverte kokken et fat med indrefilet i tynne skiver, med aspargesbønner og
sjalottløk. Til slutt et fat med stykker av polenta med tomat og parmesan,
som tilbehør til rettene.
- Himmelsk, det er alt jeg kan si,
sukket Smith henført.
- Ja, dette var bellissimo, istemte
Smule.
OSSOBUCOEN var en aromatisk smaksbombe mør som smør,
og saftig med en blanding av tomat og løk, som nesten ble som saus å regne
etter all tiden i ovnen. Kjøttet var dekket av sprø gremolata (finhakket
hvitløk, persille og sitronskall). De über-møre stykkene med indrefilèt var
også langtidsstekt, kunne servitøren fortelle. Aspargesbønnene var sprø og
varme, og med finhakket rå løk på, i tillegg til en ubestemmelig, men god
vinaigrette, ble dette perfekt.
- Skal si polenta er i skuddet for
tiden, sa Smith utenoverbevisning i stemmen. De to har aldri blitt noen stor
fan av denne retten fra det gamle italienske kjøkkenet.
- Det
smaker søtt og kornete, litt som maispudding ... så er det jo også laget av
mais, synes Smule. Men det gikk jo an, når de nå var i autentisk italiensk
modus.
Og sosialt var det.
- Jeg likte denne måten å
spise middag på. Det er hyggelig å spise det samme, og det er jo ikke alltid
det passer seg å fingre borti venner og kollegers mat for å smake! mente
Smule.
- Fint for folk som ikke har så mye annet enn mat å snakke
om, sa Smith, og fikk et skarpt blikk fra Smule.
Dessuten var det
mer enn nok mat til hver person (med mindre det er «Small Bill og Big Bill»
som er på besøk).
DESSERTEN kom på samme måten.
Det etter hvert så store gildet ble avsluttet av et gedigent stykke mektig
mørk sjokoladekake.
- Se, jeg kan speile meg i overflaten, så
blank og fin er den, sa Smule da hun glupsk lente seg inn over kaken.
Den
ble servert med mascarpone og syltede ferskener. Og god kaffe.
-
God kaffe var jo det hele Aroma begynte med, så det skulle bare mangle, sa
Smith.
- Dette var gøy, konkluderte Smule. - Stilig at noen tør å
prøve seg. Jeg håper rett og slett at det blir en stor og saftig suksess!
SMITH
OG SMULE
Bilder
-
NYTT KONSEPT: Alle rundt bordet spiser det samme, flere ulike retter blir servert på store fat, og man forsyner seg av disse. Med andre ord: Aroma var god mat i ny innpakning.FOTO: RUNE BERENTSEN
Søk i skattelistene
