Folk i vest

Alle har en historie

Folk i vest

Gerd (81) og Godtfred (82) Ulvestad

– Gerd har vært en perle i mitt liv. Det er sikkert som lås. Hun var 16 år da vi møttes. To år etter var vi gift. Jeg vokste opp i Hødden i Bergen. Mor og far egnet seg ikke til å ta vare på meg, så jeg vokste opp hos bestemor. Mange av guttene i strøket var ute etter meg for det. Noen ganger skulle hele gjenger ta meg. Redningen var at jeg kom inn i boksemiljøet da jeg var tolv år. Der lærte jeg å forsvare meg, men lærte også hvor farlig det er å slå med knyttet neve. Det ble slutt på at jeg løp for livet. Jeg tok de kampene som måtte til, for å få fred. Det var som oftest nok at jeg turte å stå imot mobberne. En av guttene i gaten var ofte nedfor, fordi faren banket han flere ganger i uken. 13 år gammel banket jeg på hos dem. Jeg sa til faren at han måtte slutte å pryle sønnen, ellers skulle han få med meg å gjøre. Da ble det slutt på mishandlingen. Jeg ble norgesmester i boksing, men Gerd ville helst at jeg skulle legge opp. Da gjorde jeg det. Hun har i grunnen fått meg til å ta det litt roligere. Etter 38 år som bossmann i Bergen kommune, ble jeg pensjonist. Siden har vi gått arm i arm og kost oss med byvandring hver eneste dag.

Aud Astrid Aase (77 pr.i dag)

- Eg har køyrt moped i førti år. Det har alltid gått godt, med nokre få unntak. Ein gong pressa ein trailer seg forbi meg på ein smal veg her på Askøy. Det bakerste hjulet sneia borti meg, og eg vart kasta ned ei skråning. «Korleis går det med mopeden?», tenkte eg då eg rulla nedover. Me var heldige og kom frå det med nokre skrammer, begge to. I alle åra eg arbeidde som nattevakt på B-sjukehuset på Laksevåg, køyrde eg moped, sommar som vinter. Alle mopedane mine har vore som vener for meg. Eg køyrer dei så lenge dei går, og kvir meg alltid til å byta til ein ny.

Salma Dahman (28)

- Drømmen min er blitt virkelighet. Jeg har åpnet min egen Rema 1000 på Nordnes. Jeg var bare seksten år da jeg fikk jobb som pantejente på Rema, og i studietiden fortsatte jeg å jobbe i butikken. Innerst inne har jeg elsket Rema fra første dag. Med få unntak er kundene veldig snille og hyggelige, men det hender at noen kjefter på meg, fordi jeg bærer hijab. Da svarer jeg bare med det største smilet jeg har. Det er morsomt, for noen ganger virker det som om det å smile, er det verste du kan gjøre. Før ble jeg litt redd og trist inni meg. Nå er jeg sterkere og har mer selvtillit.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Ruth Ellinor Monsen (80) og Anfinn Monrad Instebø (82)

– Tre år har gått, men jeg husker alt. Det var på en dans for voksne jeg så henne første gangen. Hun var en så elegant og fin dame. Det var flere som var raskere enn meg til å by henne opp, men etter en stund ble det en mulighet. Heldigvis har jeg alltid hatt god rytme, så jeg ville prøve om jeg hadde tjangs. Det var en tango, og jeg følte at det gikk veldig bra, men det var først uken etter på samme sted vi virkelig fant rytmen. – Ja, vi er så forelsket! Kjærligheten virker på hele kroppen. Jeg har alltid vært lett på foten, men nå er jeg enda lettere, sier Ruth Ellinor.

Ole Jakob Nilsen (24)

- Har du virkelig brukt pengene dine på verdens dårligste bil, har mange sagt til meg. Det er jeg ikke enig i. Dette er en god bil, mye bedre enn sitt rykte. For min del begynte det hele i Berlin for fire år siden. Der var det mulig å kjøre trabanter mot betaling. Siden jeg har stor interesse for østblokkhistorie, kjøpte jeg en prøvetur. Fra da av har jeg vært solgt. Etter en del jakting på nett, ble det til at jeg kjørte til Tyskland med bil og henger og kjøpte denne herligheten. At den er grønn, viste seg å ha spesiell verdi.Selgeren kunne fortelle at i det tidligere Øst-Tyskland var grønnfargen så sjelden at folk trodde at bare det å se en slik bil passere, ville føre til fremgang og lykke.

Kjellrun Lied (21)

- Eg er stolt av å vera dotter til mamma og pappa. Dei er gode føredøme for meg. Draumen min er å verta psykolog, men det viktigaste er at eg vil gjera ein forskjell, gjera noko som er bra for andre. Foreldra mine ser folk og aksepterer alle. Dei driv ungdomsklubb, sundagsskule og speidar i heimbygda mi, Liabygda. Dei er flinke til å få ungdomane med.

Ørjan Angeltveit (19) og Sara Kristiane Eide (18)

– Den viktigste russeknuten for oss blir å få en liten tøffel i snoren. Den betyr at vi klarer å fortsette å være kjærester uten noe tull. Det er nesten nøyaktig to år siden Ørjan og jeg ble fast sammen, og det er det første lange forholdet for begge. Selvfølgelig skal vi være sammen med venner og ha mest mulig moro, men det må ikke gå helt over styr. Eksamen som kommer, er viktig. Historiene om at russen gir blaffen i skolen og er helt ville, er sterkt overdrevet.

Figen Klanderud (35)

- Jeg arbeidet på en gård i Tyrkia, hjemlandet mitt. En dag kom en helt ukjent mann bort til meg. Han smilte og tok meg i hånden. Det var litt merkelig, for han ville ikke slippe. Jeg likte ham godt, så det ble til at vi ble gående hånd i hånd. Samme dag sa han til meg at han gjerne ville at vi skulle være sammen for alltid. Det var slik jeg møtte bergenseren min. - Etter et år med brevskriving, reiste jeg til ham i Bergen. Det er 16 år siden nå, og ikke en dag har jeg angret. Han er så snill og fantastisk. Nå har vi to nydelige døtre sammen, og jeg er så glad for jobben min i Bydrift.

Leyla Margrethe Elvik-Wisnes (4), Vilde Bjorøy (11) og Lilly Michelle Elvik Ohm (8)

– Jeg har gått i Lungegaardens Buekorps i fem år. Det er gøy å marsjere. Noen ganger når vi er ute og marsjerer, møter vi guttekorps. Da hilser vi stilig på dem med å heise buen litt høyere. Min mor var med og stiftet Lungegaardens i 1994. Da var det 30 jenter på startlinjen. Vi er 18 som er med nå, men i dag kom bare åtte på øvingen. Vi prøver å få med flere, men det er ikke så lett. Alle holder på med håndball eller noe. 17. mai er morsomt, for da får vi gå i det store toget. Den dagen vil vi helst være 25 jenter, forteller Vilde.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Stella (11) og Mia Nygård (13)

– Vi er mest interessert i hester. Det fineste vi har opplevd sammen, var da vi red for første gang. På hver vår hest, mens vi holdt hverandre i hendene. Mamma tok bilde av oss og brukte det til julekort. Det verste var da Mia nylig ble kastet av og brakk armen. Vi er søstre, men likevel bestevenner. Det lengste vi har vært uvenner er femti minutter. Da var begge på vei for å si unnskyld.

Asa Shimada (41)

– Jeg fikk en klem av mor like før jul i fjor. Det var første gang i mitt liv at hun klemte meg. Far har jeg ennå ikke fått en klem av. Det er ikke vanlig i Japan, der jeg vokste opp, at foreldre gir kjærtegn og klemmer barna sine. I 2004 møtte jeg en mann fra Island, og vi ble kjærester. Sammen flyttet vi til Island. Jeg ble så glad i naturen og menneskene der. Folk var så glade og snille. Der er det vanlig å klemme hverandre. Jeg var sky og uvant med slik åpenhet, så det tok meg tre år å venne meg til det. Jeg kom til Bergen første gang i 2012. Det var så fantastisk, fordi folk er så åpne her. Jeg kunne ikke glemme byen og flyttet hit i fjor. Etter at jeg fikk klemmen av mor, ble jeg så glad at jeg satte meg ned og skrev et langt brev til far om kjærlighet. Om hvor glad jeg er i han og mor. Før brevet ringte han aldri til meg. Nå ringer han fast en gang i uken. Snart vil jeg besøke dem igjen. Da tror jeg at det blir klem fra han også.

Even Ask Gjertsen (35) og Hermina Gjertsen Haseljic (37)

- Vi har fått to gutter sammen. Det er fantastisk. Men det som er størst av alt, er at Even og jeg har klart å holde kjærligheten ved like i 18 år nå. Jeg var nitten og han sytten da vi møttes. Det var ikke akkurat kjærlighet ved første blikk. Jeg likte ham godt og gikk bare og ventet på at han skulle ta et initiativ. Men han var så treg i avtrekkeren at jeg ble lei av å vente, så jeg sjekket ham opp og fikk litt fart i sakene. Det viste seg at jeg hadde blitt kjæreste med en ekte viking, og vår felles hobby er å lage rekonstruksjoner av vikingliv. Det er levende historieformidling som er spennende faglig, men også en glede vi har sammen som ektefolk og kjærester.

Anton Johannes Garmannslund Svanevik (92)

- Søndager savner jeg Anne Margrethe mest. Da var vi alltid så nøye med å dekke bordet pent med levende lys og alt. Vi satt gjerne en time eller mer og snakket sammen om alt mulig. Jeg dekker fremdeles pent og tenner lys, men nå er det i ensomhet. Hun sto bak disken hos Sundt på junioravdelingen første gang jeg fikk øye på henne. Det var i 1947. Hun var sytten år. Det slo gnister. Dagen etter gikk jeg tilbake og sa god dag til henne. To år senere giftet vi oss. Vi var så glad i hverandre. Alltid enige om de viktige tingene som barneoppdragelse og økonomi. Fra 1951 arbeidet vi sammen, også. Vi var veldig for hverandre. Natt til 30. november 2012 sovnet hun inn på Engen sykehjem. Jeg tok med meg den fineste drakten hennes og spurte om de kunne ta den på henne.Jeg ville se Annema, som jeg kalte henne, i kisten slik jeg husker henne. Hun var så fin. Det er ensomt av og til, men jeg gleder meg til å leve i mange år. Jeg går tur og gjør gymnastikk hver dag for å holde meg i form. Skulle ønske at jeg hadde en venninne, ikke kjæreste, men en jeg kunne gå turer og reise sammen med.

Tonje Østevik (25) og Toffy (8)

– Det er to år siden vi fikk Toffy. Hun er omplasseringshund. Da hun kom til oss, hadde hun en teddybjørn i munnen. Den ville hun ikke gi fra seg. Siden har hun nektet å gå tur uten å ha med seg et kosedyr. Denne grisen er favoritten akkurat nå. Det hender at andre hunder prøver å ta fra henne kosegrisen. Da blir hun sint og gir kraftig beskjed. Men får hun ha grisen i fred, går alt som smurt.

Rickard Willemoes ( 31 ) Mari ( 6 mnd )

- Det er namnedag for Mari idag. Ho er kalla opp etter Marit og Marina, bestemødrene på begge sider. Eg skal bera Mari fram i Grieghallen til seremonien, der ho får tildelt namnetavle som eit varig minne. Etterpå skal det vera stort selskap for heile familien, som er komne frå Finland, Sverige, Oslo, Norheimsund og Dale i Sunnfjord. Å bli far er utvilsamt det største som har hendt meg. Det er eit fantastisk, nytt liv og stor glede kvar einaste dag.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Clara Alden (28) og Henning Klungtvedt (34)

- Nå er vi over en uke på overtid. Babyen vår er sikkert av den stae sorten, for den nekter å komme ut i verden og hilse på oss. Nå går vi turer for å forsøke å oppmuntre den lille til å komme. Det er morsomt å oppleve hvordan alt bare handler om babyen. Når vi møter andre gravide, hilser vi som om vi var gamle kjente. Folk smiler og ønsker oss lykke til. Utstillingsvinduene med barnevogner er plutselig det mest spennende på byturene. Vi har alt klart hjemme, men ingenting med unntak av badebaljen er nytt. Venner og familie har gitt oss alt vi trenger. Det er brukt, men veldig pent alt. Når jeg tenker meg om, er vel badebaljen også brukt, for Henning har allerede brukt den til fotvask.

Kjell Jansen (82)

– I 1959, da min kone og jeg fremdeles bare svermet, gikk vi fast tur en hel vinter forbi et utstillingsvindu i by'n. Der sto det en helt ny Norton motorsykkel. Etter et halvt år med «skal, skal ikke», slo vi til og kjøpte sykkelen for 6900 kroner. Det var mye den gangen. Samme året hadde jeg sommerjobb og tjente 150 kroner uken. Mor og far var ivrige motorsyklister, så jeg fikk god støtte hjemmefra. Så la Karen og jeg av gårde på første turen med null planer annet enn å kjøre. Vi endte i Gävle i Sverige, før vi snudde og kjørte hjem igjen. Den turen er fremdeles høydepunktet av alle turer. Nå er det det mange år siden Karen ble utrygg og ikke ville kjøre mer, så nå er det gjengen i MC-klubben som får meg til å fortsette med kjøringen. Min mor døde for ti år siden. Hun var 104 år gammel, men fremdeles interessert i motorsykler. «Du må bare forsette å kjøre, Kjell», sa hun til meg. Jeg er bevisst på å være aktiv og holde noenlunde koken. Uansett vil jeg aldri kvitte meg med denne Norton 88. Det er like før den ender ved peisen i stuen. Hadde jeg fått bestemme, så tror jeg at jeg ville hatt den med meg i graven.

Benjamin Halland Eriksen (10) og Samuel Seim Bjørdal (13)

- Det er min første sesong som slager i Wesselengens Bataljon. Før var jeg soldat. Alle soldater vil bli slagere. Derfor må vi trene mye og vise vilje til å stå på. Samuel sier at jentene ser mest på slagerne, og derfor er det tøffest. I fjor på 17. mai gikk Samuel hele prosesjonen med gipset fot. Det var en innsats vi aldri kommer til å glemme! Da kom han i avisen, også. Det var stort.

Marianne Eide (44) og Robert Fuglum (42)

- Det var så romantisk at jeg ble helt slått ut. Robert og jeg var på fjelltur. Da vi var kommet helt til topps, var det i ferd med å mørkne. Der, med hunden som eneste vitne, spurte han meg litt sånn henslengt. "Kan du gjøre meg en enorm tjeneste, Marianne?" Jeg svarte "selvfølgelig" uten å tenke meg om. Der i skumringen tok han frem den nydeligste ringen i hvitt gull med diamanter. Han rakte den til meg og spurte: "Vil du bli min kone?" Da trengte jeg enda mindre betenkningstid. Jeg er så forelsket og glad.

Grethe-Eliin Pedersen (71) og Lilly Spjeld Larsen (1)

- Det fine med å ha barnebarn, er at pensjonisttiden går så fort. Det er aldri et kjedelig øyeblikk. I alt har jeg fem barnebarn. Lilly passer jeg to tre dager i uken, så hun og jeg blir ekstra nære. Det er så vidunderlig koselig, fordi jeg får anledning til å følge med på utviklingen uke for uke. Lilly viser så stor glede når jeg kommer for å være sammen med henne at gleden smitter over på meg også. Jeg klarer knapt å beskrive hvor kjekt det er.

Paul Marcel Malemo (22)

- Det er 11 år sidan søstrene mine, mamma og eg kom frå Kongo til Voss. No har eg nett flytta til Bergen for å studera til arkitekt. Draumen min er å teikna og oppføra noko som ingen har sett før. Gjerne eit monumentalt museum, eller kanskje ei genial vegløysing. Det må vera noko som gjer Bergen til ein betre by for folk.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Elin Hestenes (40) og Marianne Osmark (34)

- Elin var dirigent for koret og jeg en av sopranene. Det var ikke sånn at det var noen blikk eller flørting på øvingene, for jeg er litt forsiktig med slikt. Men etter at jeg hadde vært med et års tid, skjedde det store på sommerfesten vår. Da var det akkurat som om vi virkelig fikk øynene opp for hverandre, og vi ble kjærester. Det som er viktig for meg, er fnising og tulling. Elin har en herlig latter som gjør meg så glad. Jeg kunne aldri vært sammen med en som ikke ler mye. Nå er det 13 år siden sommerfesten, og vi har vært gift i syv. Elin dirigerer fremdeles, men jeg har gitt meg med korsang.

Sobierajski Przemyslaw (54)

- Da jeg var ung i Polen, var drømmen om Vesten det store. Drømmen ble til virkelighet da jeg klarte å komme meg til Bergen i 1984. Om virkeligheten svarte til forventningene, vet jeg ikke helt. Jeg har jobbet hardt i byggebransjen som murer. Det klaffet aldri slik at jeg har fått min egen familie. Jeg har møtt kjekke damer, men kanskje er jeg ikke typen til å ha kjæreste. Det er krevende å være sammen med en dame. De trenger mye oppmerksomhet, ellers går det ikke. Men jeg liker ensomheten, så egentlig er jeg fornøyd.

Vigdis Fjeldstad Karlsen (66), Mio (3mnd) og Rita Lill Edinburgh (61)

- Jeg er tante både for Rita og Mio. Min søster kunne i sin tid ha vært min mor. Det var derfor jeg ble tante som femåring. Det var litt rart å være tante til venninnen, men vi tenkte ikke så mye på det, og hun kalte meg aldri tante. Jeg var tidlig ute med fast kjæreste, også. Bare 14 år gammel forelsket jeg meg i mannen min. Han var til og med gjest i selskapet da jeg ble konfirmert. Nå har vi vært sammen i 52 år

Wenke Seloter (60), Agnes Genet (8) Mette Løkeland Stai (45)

- Da jeg var 35 år, ble det brudd med kjæresten min. Da tok jeg avgjørelsen og søkte om adopsjon. Jeg var heldig. Like etter at søknaden min var registrert, ble det mye vanskeligere for enslige å adoptere. Land som tidligere hadde akseptert enslige som adoptivforeldre, stoppet den muligheten. Så fulgte tre lange år med venting. Gleden da jeg hentet Agnes i Etiopia, var ubeskrivelig. Vel hjemme i Bergen hadde en dame fra Narvik flyttet inn i leiligheten under oss. Det var Wenke. Hun møtte meg med det største smil, og sa med en gang at hun gjerne ville være barnevakt. Barnevakt ble hun, men ikke bare det. Etter en tid spurte Wenke om hun kunne få lov til å bli bestemor på ordentlig. Nå regner vi oss som familie, og Agnes har rom i to leiligheter i dette huset.

Helga Norland (68)

– En lumsk øyesykdom har gjort at jeg nesten ikke ser. På steder der jeg er kjent, klarer jeg meg godt, fordi jeg husker hvordan det ser ut. Mange tror jeg er blitt så overlegen at jeg ikke hilser på folk, men det er bare det at jeg ikke ser dem. Jeg er kunsthåndverker og har jobbet mye med strikking, men det går ikke lenger. Jeg har alltid vært fascinert av ting som kan lages av naturlige materialer, så da jeg ble oppmerksom på at Askøy husflidslag holder kurs i kipebinding, meldte jeg meg på. Nå har jeg laget flere slike kiper, og det klarer jeg fordi materialet er såpass grovt. Jeg sørger ikke over at synet svikter. Jeg prøver heller å se etter nye muligheter. Ofte må jeg spørre folk om hjelp, og det er så kjekt. Alle er så hjelpsomme.

Vibecke Berge (44) og Sess (1,5)

– Vi har reist eins ærend til Bergen fra Austevoll for å øva oss i bytrafikk. Dette er andre byturen til Sess. Berre på dei timane vi har gått i dag, er ho blitt mykje rolegare enn før. Hunden betyr alt for meg. Det viktigaste er at eg må på tur uansett vær og føre. Sess er tredje hunden min. Ho er godt dressert, men det må fleire bergensturar til før alt er på plass.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Anders Fiskaa Hansen (30)

– Jeg skulle innom støperiet for å levere en pakke for posten. Å komme inn hit, var helt utrolig! Jeg hadde aldri sett noe lignende. James Eves, som driver støperiet, viste meg litt av det han arbeidet med. Jeg tror han forstod at jeg ble interessert, for han nevnte at han var på jakt etter en som kunne ta over. Så fikk jeg fri fra posten i to uker for å se om jeg trivdes med arbeidet her. Det var full klaff. Nå har det gått tre år, og jeg har gjennomført praktisk og teoretisk opplæring i samarbeid med Opplæringskontoret for små håndverk. I oktober skal jeg lage svennestykket mitt. Etterpå kan jeg med stolthet kalle meg gjørtler.

Borghild (94) og Jørund (100) Unneland

- Eg var 20 år gamal og på tante si seter ved Osevatnet på Gullfjellet, då Jørund kom gåande. Då eg såg han, var det kjærleik ved første blikk. Etter fire år gifta me oss i Ytre Arna kyrkje. Det var 8. mars for sytti år sidan. Det var så bitande kaldt den dagen at vatnet hadde frose. Dei som skulle stella i stand mat og ordna til for brullaupsgjestane, fekk eit svare strev med å bera vatten. Då me skulle gå inn i kyrkja, gjekk straumen, og då verka ikkje orgelet, heller. So det vart til at me gjekk over kirkegolvet i stille. Vel på plass inne i kyrkja, viste det seg at presten mangla. Etter ein time i uvisse, kom han hastande, og med han kom også lyset attende. Vigsla gjekk fint, og organisten stemde i med flott utgangsmusikk. Men då me var komne halvvegs ut, gjekk straumen igjen, og det vart stille. Men sidan har alt gått fint med oss to, og me gler oss over at me enno bur i heimen vår og har det godt.

Isaac (8), Edward (11), Gabriel (12) og Tobias (8) Gardner

- Me bur i Eikefjord, nær Florø, med mamma. Pappa bur i Bergen, og difor reiser me hit kvar tredje veke. Bussturen tek fire timar, men det går fint. Ingen av oss har vorte bilsjuke eller noko på dei tre åra me har bussa. Heime er det stille, men i Bergen er det det mykje folk og full fart. Jentene her er fine, men me kjenner ingen endå. Pappa og me passar på kvarandre og er alltid i lag. Det er det viktigaste.

Jan Helge Løkeland (70)

– Eg var 17 år då me fekk ljos heime på Atløy. Du veit, dei venta i det lengste med å føra straumen til utkantane i von om at folk skulle flytta derifrå. Det var lite pengar heime, men mor og far klarte å senda meg på gymnas. Som 21-åring reiste eg til sjøs. Dei fire første månadene var eg på jordomsigling med «Star Ballerat», men turen var inga god oppleving. Som førstereisgut med gymnas, vart eg eit mobbeoffer. Ungguten med utdanning måtte ikkje tru han var noko. Likevel vart det sjømannslivet for meg heilt til helsa svikta, og eg måtte gå i land. Eg har vore aleine, med unnatak av eit kortvarig ekteskap for mange år sidan. Forholdet var for dårleg fundamentert. Det vart berre ei tvangstrøye, så der fekk eg svidd fingrane kraftig. I grunnen har eg alltid vore sjenert når det gjeld damene. No vonar eg berre at eg får bu i fred her på Sjøfarendes aldershjem på Nordnes i den tida eg har att.

Grete (51)

– Etter 30 år i forsikring, gjennomførte firmaet en stor omorganisering. Jeg fikk beskjed om at stillingen min skulle vekk, og at jeg måtte slutte. Det var helt grusomt. Følelsen kan gjerne sammenlignes med en ufrivillig skilsmisse, en kjærlighetssorg. Etter noen måneder fattet jeg nytt mot, og tenkte at jeg måtte prøve noe helt annet. På Finn.no fant jeg en annonse med tre ledige jobber som parkeringsvakter. Det var 250 søkere, og jeg hadde lite håp. Men jeg ble en av de tre. Jeg jublet og kunne knapt tro at det var sant. Nå smiler livet til meg. Hadde aldri trodd at jeg skulle få det så fint som jeg har det nå.

Susanne, Lisbeth og Monica Melheim (28)

– Vi er eneggede trillinger. Mor og far fikk hele ungeflokken på en, to, tre. Det var en sensasjon på Nordfjordeid den gangen. Stor stas med journalister og fotografer i lange baner. Nå bor vi i Bergen i samme borettslag. Det går knapt en dag uten at vi er sammen. Vi er like, men har samtidig ulike personligheter. Smaken er forskjellig. Lisbeth og Monica elsker å gå på konserter med Kurt Nilsen, men Susanne har bare vært med en gang, og da sovnet hun nesten. Det er ikke blitt til at noen av oss har fått kjæreste enda, men bestemor sier at det kommer sikkert noen dettende oppi hodet på dere en dag.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Thea Gaustad (19) og Ane Kristiansen (19)

- Vi er første kull med jenter som må fullføre tvungen verneplikt. Det er veldig bra for jenter i Forsvaret nå. Utviklingen har gått fort og er positiv . For noen år siden var det egen liten kaserne for jentene på Haakonsvern,og den var til og med på utsiden av gjerdet. Vi merker at det er stor interesse for Forsvaret blant unge jenter. Det føles helt, helt riktig at vi jenter akkurat som guttene skal være med og ta ansvar for landet .

Rolf Kaptein på SS Våren (50)

- Helt siden jeg var gutt, har jeg bygget snømenn på egen kai. Det er min måte å markere at her er det jeg som bestemmer. Denne kaiplassen leier jeg bare, men det var fristende å bygge en snøfigur. Det er eksen som er modell til denne. Det ble fint, men likheten er ikke så stor.

Vilde Johannesen (25) og Lena Mari Kolås (25)

−Siden vi var småjenter, har begge hatt en brennende skapertrang. Nå studerer vi på tredje året ved Institutt for design ved Universitetet i Bergen. Drømmen er å skape noe som er nyttig, og som kan være til glede for folk. - Lena Mari arbeider med en hylle og jeg med en lampe, forteller Vilde.

Susan Gjerde (70) og Madli Dagg (16)

- Mormor er bestevennen min. Hun er alltid snill og aldri sint på meg. Vi er sammen i helgen, og jeg får lov til å sove hos henne. I dag måtte vi gå i brillebutikk, fordi jeg knekte brillene mine på skolen. Etterpå skal vi på kino, og det er gøyest av alt.

Ludvik Larsen Haukeland (5) og Nemi Hagen (5)

-Vi fikk skøyter til jul. Det er vanskelig å ikke falle, men når jeg og Ludvik leier, går det best. Å skøyte er gøyest. Etter det kommer å huske og disse. Vi vil komme hit med barnehagen en annen dag, også, fordi vi vil bli like flink til å skøyte som de voksne.

Kirsten (81) og Johan Frederich (86) Norstrand

– Vi er begge fra Bergen, men møttes i Oslo da jeg var i det militære. På selveste Karl Johan. Hun var på busstur med en venninne, og jeg hadde landlov fra marinen. Da jeg omsider kom hjem igjen, ble det til at vi gikk turer sammen. Gjerne rundt Solheimsviken og så Laksevågsfergen tilbake til Nøstet. Så ballet det på seg. Til høsten feirer vi 65 års bryllupsdag. Gullsmed ble mitt yrke. Som svenneprøve graverte jeg hele fadervåret, inklusive amen, på et lite smykke. Det ble min forlovelsesgave til Kirsten. Siden har hun båret det alle dager.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Svein Christiansen (64)

- Altfor mange går kledd i mørke klær i Bergen. Så grått som det er her, ville det hjulpet om alle kledde seg fargerikt. Når jeg kommer hit på besøk, tar jeg alltid på meg farger. Forresten har jeg bestemt meg for å flytte hjem til Bergen. 25 år i Oslo er nok. Bergen er perfekt by å bo i, forutsatt at du har mulighet til å reise bort med jevne mellomrom.

Emma Hatlem (33) og Joy

– Før jeg ble syk av et flåttbitt for fem år siden, levde jeg et veldig aktivt liv. Jobb for Statoil, klatring i fjell, kajakkpadling og mye mer. Nå må jeg leve stille. Joy hjelper meg til å holde humøret oppe. For meg har Joy hatt enormt stor betydning. Hun lærer meg å sette pris på de små ting. Bare å leke i parken blir så morsomt, fordi hun viser slik glede. Alle smiler når de ser Joy. Det er umulig å ikke være glad sammen med henne.

Per Jørn Krydsby (67)

- Det store nyttårsønsket mitt er å få en kjæreste. Ingenting over, ingenting ved siden. Nå har jeg vært singel i åtte år. Det er ikke meningen at vi mennesker skal være alene. Jeg har aldri vært gift. Det nærmeste var en langvarig forlovelse, som dessverre tok slutt. Den grønne luen er et signal om at jeg er singel. Turlaget har laget den, så får vi se om dette virker. Jeg har datet noen få ganger de siste årene, men det er vanskelig. Det er ikke så lett å trykke på de rette knappene, synes jeg, men i det nye året skal jeg bli flinkere.

Ajaji Abillo Maku (16) og Nabila Ismail Lajna (15)

- Familiene våre flyktet fra krig i Eritrea. Vi fikk hjem vegg i vegg her i Bergen, og derfor ble vi kjent. Etter seks år sammen er vi uatskillelige bestevenner. Ajaji er kristen, og jeg er muslim. Vi er aldri uvenner, og alle i familiene våre hjelper hverandre. Nyttårsaften blir det stor fest med masse mat og dans. Drømmen min for fremtiden er å bli apoteker. Ajaji skal bli kokk.

Tommy Ramstad (31)

- Da jeg var liten gutt, tok bestefar meg med på stadion. Min kjærlighet til klubben ble vekket. Bestefar betaler fremdeles partoutkortet mitt. Nå spiller jeg for Gatelaget til Brann, og vi blir trent av Claus Lundekvam og Erlend Hanstveit. Da Claus spilte for Southampton, drømte jeg om å få trene med ham. Nå er det virkelighet. Å få trene med de to er helt utrolig og en voldsom motivasjon. Rett før jul vant vi NM for gatelag uten å slippe inn et eneste mål.

Isabella (25), Hanari (52), Helena (41) og Margareta (24)

-Vi skal hjem til barna våre i julen. I hjembyen vår, Sibiu i Romania, er det umulig å tjene penger. Sosialhjelp finnes ikke, folk sulter. Til sammen har vi 16 barn, og Margareta venter enda ett til våren. Mennene våre passer barna mens vi prøver å tigge her i Bergen. Tror du at vi ville reist fra alle hjemme om vi hadde sett en annen mulighet? Det er mange snille folk i Bergen, og om natten sover vi hos Kirkens bymisjon for 200 kroner i uken. Vi håper at vi klarer å spare penger, slik at vi kan kjøpe mye god mat og kanskje litt klær til barna våre når vi kommer hjem til jul.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Roger Solvang (55)

– For 24 år siden forlot jeg hjembyen Kragerø og satte kursen mot Bergen. Jeg trengte mer armslag. Valget falt på Bergen, fordi jeg hadde hatt forskjellige anleggsoppdrag her og likte tonen og stemningen i byen. Etter noen år med litt prøving og feiling her og der, traff jeg til slutt en dame som er helt fantastisk. Nå har vi vært sammen i 11 år og jeg må bare si at hun er helt gull på alle måter.

Roald Mikkelsen (66)

Roald Mikkelsen (66) -Jeg vokste opp i Solheimsviken. Det eneste som sto i hodet på oss, var den evigvarende cowboy- og indianerkrigen som herjet i strøket. I tredve år jobbet jeg med overflatebehandling på utallige industriplasser på Vestlandet. Det var litt cowboytilstander i den bransjen, også, og kjemikaliebruken førte til at jeg har redusert hukommelse og strever litt med konsentrasjonen. Folkene på NAV har hjulpet meg, men alle skjemaene som må fylles ut, har vært en plage for meg. Neste år går jeg inn i pensjonisttiden uten stadig nye skjemaer å fylle ut. Det gleder jeg meg til.

Dorthe Hekland (34)

- Jeg elsker jobben min, men desember er en vanskelig tid for oss som kjører stor lastebil i sentrum. Det er stor trafikk, og mange er stresset. Det blir lett mye tuting og kjefting. Derfor kjører jeg med nisselue hele julemåneden og prøver å være smidig og blid. Det virker som bare det. Det er helt sikkert at om du smiler til verden, så smiler verden tilbake.

Kristina Austad Krogh (21) og Mina Gui Kvamme Isdahl (20)

– Vi kom til Bergen i august. Kristina fra Trondheim og jeg fra Oslo. Vi flyttet inn i samme kollektiv uten å kjenne hverandre fra før. Det sa bare klikk. Det viste seg at vi har samme humor og liker de samme tingene, og vi ble bestevenner. Det er første gangen vi bor hjemmefra på ordentlig. Noen ganger har vi hjemlengsel, og da trøster vi hverandre. Det er så fint å bo med gode venner. Vi gleder oss alltid til å komme hjem om ettermiddagen og være sammen.

Fillip (1) og Thea (6) Hetland

– Jeg er storesøster. Fillip vil bare være med meg. Alt det som jeg gjør, vil han også gjøre. Rett etter at sommeren var ferdig, lærte jeg ham å gå hjemme i stuen. Nå klarer han å gå hjemme nesten uten å falle, men ute må vi ta på ham hundebånd. Ellers faller han og slår seg.

Leon (4) og Kenneth (32) Sæthre

- Vi koser oss sammen, Leon og jeg. Fysisk aktivitet skal oppleves som gøy. Leon bestemmer. Noen ganger er det sykling, andre ganger løping. Fotball er selvfølgelig favoritten vår. I mars flyttet vi til Bergen etter seks gode år i Korea. Vi bodde i byen Gumi, der jeg jobbet som service-ingeniør for National Oilwell Varco. Nedskjæringer i bransjen er årsaken til at vi flyttet til Norge. Min kone Mi Young og Leon liker seg i den nye hjembyen sin, og jeg jobber for samme firma her hjemme. Det ser lyst ut for oss.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Jannicke Alvær (57)

– Skansen pensjonat ligger vegg i vegg med hjemmet mitt, og ble lagt ut for salg i 1994. På den tiden jobbet jeg som forskningstekniker på Universitetet. Helt ærlig, så kjedet jeg meg litt i jobben. Da tenkte jeg at en gang i livet må man tørre å gjøre noe helt annet. Jeg kastet meg inn i budrunden og tapte, men fikk avtale om å drive for de nye eierne. Syv år etter klarte jeg å kjøpe pensjonatet. Det er fullt kjør syv dager i uken, og det hender at det rett og slett blir for mye. En gang jeg var helt utkjørt og skulle avslutte for kvelden, så jeg plutselig Elvis Presley i gangen. «Nå må du sette deg ned og puste på, Jannicke», tenkte jeg. Da jeg fikk summet meg, viste det seg at det var Kjell Elvis fra Farsund i fulle paljetter som gjerne ville leie rom. All jobbingen har ikke ført til rikdom, men det som er gøy er å treffe spennende folk fra hele verden.

Asta (4 mnd) og Jakob Grandin (32)

- For seks-syv år siden var jeg på en reise i Nepal og møtte Andrea fra Bergen. Etter det fulgte flere år med mange reiser mellom Uppsala og Bergen. I 2013 tok vi avgjørelsen. Jeg flyttet hit for å bli. Som forsker på Universitetet i Bergen, prøver jeg å finne ut hvordan vi kan senke klimautslippene og få byer til å bli fine å bo i. Da Asta kom, fikk jeg tanker om hva det er for en tid vi har satt barn til, men nå står jeg fast på at det kommer til å gå bra. Det er så mye positivt vi kan gjøre. Vi er inne i en veldig kul tid i historien.

Christina Wang Oftedal (27)

-Til sommeren blir det bryllup i Toscana. Brudgommen er min italienske drømmemann. Vi møttes da jeg studerte italiensk i Bologna. Jeg var innom en pub med noen venner, og der var Alesso. Han viste tydelig at han likte meg, og da jeg skulle gå, fikk han Facebook- adressen min. Jeg fulgte spent med på på siden min, men ingenting skjedde. Etter tre uker oppdaget jeg at det lå flere hilsener fra han i spamboksen. Da ble det fart i sakene. På den første daten sa jeg at han måtte være villig til å flytte til Norge hvis han skulle ha tjangs på meg. Det lovet han, og slik er det blitt. Nå snakker han godt norsk og jobber som farmasøyt.

Søstrene Solveig Wilhelmsen (84) og Mary Eriksen (91)

– I mer enn 35 år har vi sittet hver torsdag ved bord 26 her på Lido. De første årene var mor med oss. Siden var vi en fast venninnegjeng, men de andre er enten døde eller klarer ikke å komme seg ut lenger. Vi to har det alltid så hyggelig sammen. Ikke ett minutt har vi vært uvenner. Til sammen har vi ni barn og 24 barnebarn, men oldebarna har vi ikke tall på. Torsdag med smørbrød på kafe er ukens høydepunkt, og vi møtes fast på trappen klokken 11. Den uken vi får trygd, koser vi oss ekstra med et glass vin til maten.

Magnus Oen (91)

– Mykje har eg opplevd, men det største trur eg var i sommar, då eg var i gjestebod hos kongen på Gamlehaugen. Han kom bort og ville vita kva eg har arbeidd med. Då svarte eg at frå 1947 til 1982 var eg fiskar. Sild om vinteren og brugde frå mai og utover. Det einaste me tok om bord, var levra. Den kunne vera så stor som 1100 kilo. Resten av dei enorme haiane vart dumpa på havet igjen. Det eg likte best med å vera fiskar, var spenninga; alltid håpet om ein god fangst. Då me gav oss, tok eg med meg kvalkanonen og sette han opp i hagen til minne om alle åra på havet.

Mawata V. Dukuly (27)

– Nå er jeg den gladeste jenten i hele Norge. For en uke siden kom mannen min til Bergen. Vi har vært kjærester siden jeg var 14 år og han 16. Krigen i hjemlandet vårt Liberia var så grusom at jeg og familien min måtte flykte. Nå er det elleve år siden jeg kom til Bergen. I alle disse årene har jeg lengtet etter Abdun, og vi har klart å holde kontakten. 17. mai i fjor giftet vi oss i Ghana. Jeg har god jobb på sykehjem, og vil utdanne meg videre til sykepleier. De vonde minnene fra krigen kommer mer og mer i bakgrunnen, og jeg er bare så ubeskrivelig glad for å kunne bo i Norge, trivselens land. 

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Masja Modrow (24)

– Mormor døde i sommer. Jeg følte at jeg både kjente og ikke kjente henne. Hun bodde hele sitt liv i Tyskland,og snakket bare tysk, et språk jeg ikke kan. De gangene jeg møtte henne, fortalte hun lange historier som jeg ikke forsto. Men likevel var det fint å være sammen med henne. Hun viste med et tydelig kroppsspråk at hun likte meg. Og jeg likte henne. Mormor var alltid veldig elegant i stilen. Denne pelsen arvet jeg etter henne. Jeg fikk høre at den er kostbar, men for meg er den verdifull, fordi den var hennes. Når jeg går med pelsen, passer jeg på å oppføre meg med verdighet for å ære mormor.

Alf Bertelsen (67)

- Jeg gledet meg lenge til å bli pensjonist, men jeg kjedet meg. Det ble lite å gjøre. I 37 år var jeg dørvakt på Ugla, et sted med rufsete rykte, men herlig miljø. Jeg ble rett og slett headhuntet til jobben, fordi jeg var en av de beste bokserne i Norge på den tiden. Det ble en del bataljer i årenes løp, det ble det. En gang var Lønborg-gjengen ute etter meg, en annen gang ble en kar så krakilsk at jeg måtte gi han to tette. Punktum finale. Jeg er en fredelig mann, men jobben krevde sitt. Nå har jeg sluttet å kjede meg, og begynt som ærendsgutt for eldre i nabolaget. De ringer støtt og ber om hjelp, og jeg sier aldri nei. Det er en stor glede å kunne hjelpe.

Heidi (55) og Svein (58) Skorpen

- Jeg var 16 år og allerede erfaren eksosrype da jeg møtte Svein. Det ble fort klart at interessen for motorsykler var felles, og nå har vi nettopp feiret 35 års bryllupsdag. Vi har hatt så mange sykler at vi har mistet oversikten. Men sykkelen over alle er denne, en Yamaha V-Max. Da sykkelen ble vår i 2006, var den allerede 15 år og fullstendig til nedfalls. Uendelig mange arbeidstimer og et unevnelig antall kroner senere, er den et smykke på veien. Når vi kjører på tur, føler vi oss unge igjen. Kjærligheten blomstrer på to hjul.

Siri Christensen (71)

- Den eneste fargen jeg føler meg vel i, er rosa. Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Skapene er full av rosa tøy. Naboene kaller meg den rosa panteren, og hvis jeg hadde tatt på meg noe annet, ville ingen kjent meg igjen. Mannen min har aldri klaget på stilen, det eneste var da jeg for noen år siden farget luggen rosa første gang. Da stønnet han høyt.

Marissa Wågenes (31)

– Mamma hentet meg og min bror i Manila på Filippinene da jeg var tre og han var seks. Jeg har lest i papirene at vi ble levert på barnehjem, fordi vi var syke. De som passet på oss der, fortalte mamma at jeg hadde en tvillingsøster. Hun bodde et annet sted. Vi kom hjem til Osterøy, og ett år senere kom søsteren vår, også. For tre år siden reiste hun og jeg til Manila for å besøke barnehjemmet. Det ble en veldig trist opplevelse. Det var så mange barn, og alle viste så tydelig at de lengtet etter kjærlighet. Jeg tenkte på mine to gutter som lever trygt og godt i Bergen. Gråten tok tak i meg, og jeg klarte ikke å stoppe. Jeg tenker på hvor heldig jeg har vært.

Helga (39) og Inga Mathilde (43) Annaniassen

– Vi er søstre og jobber i arbeidsfellesskap. Inga Mathilde pakker garn, og jeg er i kantinen. Om søndagene går vi sammen til byen og finner flasker. Det vi er mest interessert i, er sport. Jeg spiller både fotball og håndball selv om synet mitt er veldig dårlig. Det klarer jeg fordi jeg er tøff. Nå håper vi at Brann tar sølv. Huseklepp er den beste. For ikke lenge siden så vi han i levende live i Sandviken. Da tenkte jeg på å gå bort og forsøke å overtale han til å ta en sesong til. Men jeg turte ikke.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Kumba Bonga (19)

– Etter tre uker på Madla rekruttskole, slo det meg hvor langt borte jeg var fra hjemmet på Frekhaug og alle vennene mine i Bergen. Jeg begynte å strigråte, ringte mamma og spurte om hun kunne hente meg. Hun beroliget meg så fint. Med enkle ord fikk hun meg til å ville fortsette. Det er jeg så glad for. Nå liker jeg disiplinen; oppstilt, våken og stelt klokken 05.50. Jeg liker at alle er like, og at vi hjelper hverandre. Tanken om å kanskje søke befalsskolen har begynt å modne i meg. Når jeg går i uniformen, er jeg stolt.

Fredrik Tytingvåg (13) og Alex Berg (13)

– Vi ville prøve oss i servitørfaget fordi det virket så spennende. Da vi gjorde avtale om arbeidsuke, fikk vi beskjed om å stille i hvit skjorte og sorte bukser. Skoene måtte også passe til antrekket. Det synes vi at vi har klart fint. Det er mange som spiser her, og vi spør om de vil ha mer vann, eller om vi skal rydde bort tallerkenene. Men om vi kommer til å satse på hotellbransjen, har vi ikke bestemt ennå. Planen så langt er å spille fotball profesjonelt.

Marit Bakkebø (56)

– For to somrar sidan kom eg på tanken om å sova ute. Fyrste tida la eg meg berre til på ledige benkar i nabolaget. Det gjorde meg så godt. Seinare kjøpte eg denne hengekøya. Presenning mot regnet har eg, og. Eg likar så godt korte samtalar i forbifarten, og dei blir det mange av når du ligg slik eg gjer. Katten er alltid med og passar på meg.

Ina Karlsen(32) Ronja Wergeland(6mnd)

– Fyrst kom Falk. På dagen to år etter, kom Ronja. Så no er me blitt fire. Eg har hjarterom til fleire, helst skulle eg hatt ein heil flokk. Men leilegheita vår er for lita. Det er så utruleg kjekt å bu her på Nordnes. Folk helsar og seier hei. Det er i byen, men likevel eit nabolag. Eg likar nabolag. Det hender at leilegheiter som passar for familiar er til sals, men dei er alltid utanfor vår rekkevidd. Det er proffane som kjøper, og like etter blir dei fylde opp med studentar. Dei skal og sjølvsagt bu, men stadige utskiftingar skapar ikkje akkurat godt nabolag.

Reidar Andersen (61)

– Etter at jeg ble ufør, er det båtlivet som er gleden i livet. Skoletiden min var så som så. I dag ville jeg sikkert fått diagnose både for adhd og dysleksi, men det har ikke hindret meg i yrkeslivet. Jeg har jobbet i mange bransjer uten fagbrev, blant annet som dykker, og aldri vært redd for nye oppgaver og utfordringer. Den eneste store skrekken som har fulgt meg i alle år, er tannlegen.

Ole Gunnar Evensen(67)

- Jeg husker det godt. Året var 1978. Min kone, som var kjæreste da, min far og jeg kom inn på bruktbilavdelingen til Møller Ryen i Oslo. Det var mange biler å velge mellom, men da vi fikk øye på den gule boblen var saken avgjort. - Den synes jeg dere skal kjøpe, sa far. Gliset var allerede seks år gammelt, men likevel i prikkfri stand. 18.000 kroner var et stort løft for oss, men vi slo til. 38 år og 170.000 km senere er bilen like fin, og et fullverdig familiemedlem hos oss.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Berit (46) og Jan (48) Reed

- Det er nok eg som kjem på alle prosjekta, ja. Først protesterer Jan vilt, men etter nokre månader med bearbeiding så bøyer han av. No er det walk-in-closet til mellomste dottera som skal byggjast. Og den store planen er sjølvsagt nytt kjøkken. Den draumen er under bearbeiding, så der reknar eg tre år frå no, seier Berit. Dei to har reist eins ærend til Bergen frå Stryn.

Emma og Elias Guddal (10)

– Vi vet ikke om det er gøyere å være tvilling enn å ikke være det. Det er fint at vi alltid har en å være med, men det blir lett litt krangling, også. Vi er begge mest interessert i fotball, og vi spiller for Nymark. Mamma har fire søstrer, og to av dem har fått tvillinger. Det ene tvillingparet er bare fire dager fra å være akkurat like gamle som vi er.

Roald Nordanger (70)

– Jeg elsker denne bilen. Det er 32 år siden den rullet ut fra Saab-fabrikken, og den ble min for 17 år siden. I alle disse årene har vi hatt mange fine turer sammen. Ikke har jeg behandlet den så fint alltid, heller. Den har vært både lastebil og traktor i mange tilfeller. For to år siden var den fullstendig utslitt og klar for vraking. Men da fikk jeg så dårlig samvittighet, «du må ikke svikte en god venn», tenkte jeg. Fullstendig galskap, vet du, men jeg bestilte full renovering på Saaben. Det kostet fem-seks ganger bilens verdi, men jeg angrer ikke. Nå skal vi nyte alderdommen sammen.

Martin Jordalen (92)

– Eg var bygningsmann og bas i 50 år. Utan teoretisk utdanning var det ofte vanskeleg, fordi eg måtte tyda teikningar på store bygg. Løysinga for meg vart å be til Gud om rettleiing. Det gjekk alltid godt. Han har stått meg bi i alle år. Fem gonger kom eg heldig frå alvorlege ulykker på arbeidsplassen. To gonger har eg overlevd alvorleg sjukdom. Mitt råd til alle er å tru på Gud.

Roy og Remy Mattson (22)

– Da vi var i 11-12 årsalderen, var vi temmelig bollete. Du kan tenke deg, to tykke rødtopper var lette mobbeofre. Vi fikk aldri bank, men det var en evig psykisk mobbing og varte hele ungdomsskolen. Vi gruet oss ikke til å gå på skolen, for vi hadde alltid hverandre, men vi gledet oss hver dag til skoletiden var slutt. To andre i klassen var også utenfor, så vi dannet en egen vennegjeng siden vi ikke hadde noen andre. Som avslutning på skolen, var nesten hele klassen på skoletur. Der ble vi fullstendig isolert, men en voksen fulgte med på det som skjedde. Han tok oss til siden og sa til oss: «Jeg vet at dere to kommer til å bli noen gode mennesker fordi dere har sett det hele fra andre siden». Det husker vi ordrett, og på videregående fikk vi mange gode venner.

Anne Merete Vik (22)

– Eg fekk åtvaringar om regnet i Bergen, men tenkte at det kunne vel ikkje vera så altfor gale. I juni flytta eg hit frå Fyresdal for å arbeide som sjukepleiar. Det er sju kilometer frå der eg bur til arbeidsplassen, og eg har teke ei viktig avgjerd om at eg syklar, uansett regn eller ikkje.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Sandra Ellingsen (9)

— Mormor og mamma og jeg var i en butikk der de selger ting som andre ikke vil ha lenger. Der satt bamsen og så litt trist ut. Mamma kjøpte den til meg for 39 kroner. Den skal hete Rocky og bo på rommet mitt sammen med de andre bamsene mine.

Karin Aspenes (31) og Per Blomvik (35)

— Vi har giftet oss i dag. Begge er medlem i en middelalder-fektegruppe som heter Kongshirden 1260. Det var der vi møttes for å slåss og ble forelsket. De andre i hirden sto klare på trappen på Tinghuset og laget en sverdbro til vår ære da vi kom ut.

Katrine Stokseng Tveiten (16) og Silje Marie Dolve Bye (16)

— Hattene er nye. Det er veldig gøy å se reaksjonene. Mange smiler til oss. Vi ler litt av oss selv, også, for vi skjønner at vi ikke ser helt vanlig ut. Det eneste vi må passe på, er å rekke bussen hjem til Kvam i kveld.

Frode Haarstad (38)

— Da jeg var seks år, så jeg «Smokey and the bandit». Filmen avgjorde alt. Fra da av ville jeg snakke amerikansk. I fjerde klasse fikk vi undervisning i engelsk, men da snakket jeg allerede godt amerikansk. Læreren kjeftet på meg, men jeg nektet å bøye av. Hattene og skjortene kjøper jeg helst brukt. Denne skjorten er 40 år og mitt bidrag til miljøet.

Svein Fauske (73)

— Da jeg skulle gå av etter 50 år i firmaet, spurte kollegaene mine hva jeg ønsket meg i avskjedsgave. Sykkel, svarte jeg, for det tenkte jeg kanskje var en god ide for pensjonisttiden. Tror du ikke jeg fikk 20.000 kroner! Jeg gikk i sykkelbutikken, og spurte om de hadde en skikkelig god sykkel til salgs. Hydrauliske støtdempere, skivebremser, hjelm og hansker, alt tipp topp! Det er herlig gøy.

Selam Fesshaye (25)

— I dag er en gledelig dag for meg. Etter mye strev har jeg bestått kjøreprøven og sitter med førerkortet i lommen. Teorien var ikke så vanskelig, men det måtte mange timer til før jeg ble god nok sjåfør. Det har kostet mye, men nå er jeg bare glad. Det blir gøy å fortelle mamma nyheten. Hun vet at jeg skulle kjøre opp i dag og er sikkert veldig spent. Nå er sparing til bil det neste på programmet.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Maria Luisa Oliver Moe (90) og Per Otto Moe (93)

— Per var 54 og jeg 51 da vi møttes. Jeg bodde i London den gangen, og han var på forretningsreise. Så begynte jeg å pendle til Bergen på «lovely weekends». Etter at vi hadde vært sammen en tid, sendte jeg han til legen. Jeg hadde merket at han ikke var bra. De oppdaget at Per hadde kreft, og han ble operert øyeblikkelig. Da han kom til hektene, sa han til meg: Nå som du har reddet livet mitt, må du gifte deg med meg.

Hilde Grønlien (22) og Henning Straume (21)

— Om to timer skilles vi for et år. Jeg skal studere i Australia og Henning blir her hjemme. Det er så vemodig. Ett år virker så uendelig lenge. Vi møttes på fest hos felles venner. Jeg oppdaget fort at han og jeg har lik humor, og at vi begge er veldig barnslige. Det har utviklet seg et sterkt vennskap mellom oss. Vi snakker litt om hva som kan skje hvis en av oss får seg kjæreste.

Noah Solheim Sunde (6)

— Jeg elsker fugler. Alltid når vi er på besøk hos mormor i Bergen, kjøper vi brød til fuglene. De blir så glad når de ser meg. Det eneste dumme er at noen av de hakker meg i hodet, og da blir jeg litt redd. I Førde der vi bor, er ikke fuglene slik som i Bergen.

Haldis Teige (77)

— Med unntak av mine tre første leveår, har jeg bodd i det som var huset til besteforeldrene mine her på Nordnes. Før i tiden mente mange at det ikke var så fint å bo her, men det har jammen endret seg. Vi har brukt mye tid og penger på å holde hus og hage i fin stand. Guttene våre sier av og til at vi må selge og få oss en grei leilighet, men det kommer ikke til å skje. Mitt håp er at femte generasjon skal ta over etter oss.

Mikkel Plum (61)

— I 1994 var jeg på teaterkurs på Jylland i mitt hjemland Danmark. Der møtte jeg skjønne Eldbjørg fra Bergen. Det ble noen deilige dager der nede. Den 8. august skulle hun hjem. Vi kjøpte like godt togbillett til meg, også. Og ja, siden har jeg vært her i Gartnergaten. Vi jobber sammen og sover sammen, og det beste av alt er at vi fremdeles er veldig glad i hverandre.

Julian Woodson (25)

— Dette er lavterskeltrening. Ideen min er å utforske bevegelse. Alle mulige bevegelser, gode og smertefulle, nye og uvante posisjoner. Det fine med dette er at jeg kan trene hvor som helst, og det gjør jeg. Håndstående er favoritten.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Frode Ellingsen (54)

— Da vi skulle gifte oss i 1998, sa jeg til min kommende kone at jeg hadde funnet den perfekte brudebilen. Det var bare det at jeg måtte kjøpe den. Slik ble min drøm om Cadillac Cupe de Ville virkelighet. Nøyaktig lik modell Elvis kjøpte til moren, bortsett fra at den var rosa. Men det tøffeste er at president Eisenhower har kjørt i denne. Historien forteller at den til og med var bil nummer fem i kortesjen da John F. Kennedy ble skutt. Så det er virkelig en del av verdenshistorien som ruller rundt her på Sotra.

Martine (6), Markus (4) Landro og Marco (9 hundeår)

— Nå har vi ferie, og i natt har vi sovet hos mormor og Marco. Det er gøy å gå tur, men det er vanskelig, også. For noen ganger vil Marco gjøre noe helt for seg selv, og da klarer vi ikke å holde han i båndet. Mormor passer på og roper slik at han kommer tilbake.

Berit Margrethe Førland (75)

— Byfjellene har alltid vært mitt tureldorado. Etter at jeg flyttet til sentrum går jeg på Fløyen daglig. Før gikk jeg jeg mye alene,men nå har jeg utviklet min egen private gaid-praksis. Når noen åpenbart er i tvil om veien til fjells spør jeg om de trenger hjelp, da svarer de alltid ja. Så spør jeg om de vil ta turen sammen med meg, og det vil de. Selvfølgelig helt gratis. Engelsk og tysk går flytende. Damen som driver kiosken her er så begeistret for det jeg gjør, at hun har lovet meg gratis buljong til evig tid.

Edith Leganger (85) og Sigrunn Kløv (81)

— Mor pleide alltid å kle oss likt da vi var jenter på Laksevåg. Vi var nettopp inne i en klesbutikk, og der hang disse to jakkene. Fristelsen ble for stor. Nå er vi tilbake der vi startet.

Årolilja Åkerblom (6) og Annie Henningsen (6)

— I dag er seksårsdagen min, derfor er jeg fin med rosa kjole, smykke og ring. Annie og jeg har vært sammen hele dagen. Først fikk vi frokost med rundstykker og smør, og knekkebrød med smeltet brunost. Etterpå var vi i barnehagen. Der var det fest med alle vennene mine. Men nå har vi ikke tid til å snakke mer med deg.

Olivia (4) og Hege (37) Ulland Skytterholm

— Mamma og jeg går fra huset vårt i Knøsesmauet til barnehagen og hjem igjen hver dag. Vi må se oss godt for og passe på at det alltid er grønn mann. Mange voksne vet ikke at det er farlig å gå på rød mann, og at noen av de kanskje kan bli påkjørt av en bil.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Trygve Mjelde (21) og Arya (7 veker)

— Det er stor kjærleik på gong her no. Eg lyg ikkje når eg seier at eg har lengta etter hund i 20 år. Foreldra mine sa alltid at det er for mykje arbeid. No er eg i lag med ei veldig fin dame fra Arna, og me er samde om at Arya er det finaste me kan tenkja oss. Og trur du sanneleg ikkje at mor og far tykkjer at det er moro, også!

Bob Alton (62)

— Jeg elsker hundene mine, Harley'en og ikke minst min fantastiske Mini Cooper. Kjærlighet til damer har jeg opplevd også, men ekteskap har det aldri blitt. Rekorden i samboerskap er tre år. Da innså vi begge at nok var nok. Nei, sant å si har damene vært til låns. Tenk deg Mini Cooper med firhjulstrekk og 200 hester! Det er kjærlighet.

Trond Berge Høvik (47) og Rene Vollen Bø (46)

— Vi har spilt sammen for Frøya i 36 år. Nå er vi veteraner, men fremdeles betyr laget alt. Her på banen er vi verdensmestre, heme er vi tøfler. Kameratskapet og samholdet i klubben er sterkt og vil vare, så får det heller være at de store seierne har uteblitt.

Marita Ryland (37), Elvine (5) og Alva (2)

— Jeg har ikke hatt sykkel siden jeg var ung jente, men jammen fikk jeg denne til bursdagen min i april! Vet du, jeg kan nesten ikke forstå at jeg ikke har skaffet meg sykkel for lenge siden. Det er så utrolig praktisk. Planene om å ta førerkort er lagt fullstendig på hyllen.

Sebastian Eversvik (14) og Thomas Martin Lee (16)

— Vi er mye opptatt av mote. Denne stilen er vi alene om i Bergen. Klærne handler vi fra London og New York på nettet. Vi jobber også med å utvikle vårt eget merke, White Alligators. Logoen er klar allerede. Neste trekk blir å lære design og skaffe produsenter.

Eirik Hannevik (19) og Maria Hannevik (16)

— Vi har bestemt oss for å ha tilknytning til Frelsesarmeen livet ut. Familien vår er med, og slik sett ble vi født inn i armeen. Det som er så fint er at alle er velkommen. Ingen skal stå utenfor, om de ønsker å komme inn. Er vi heldige, finner vi kanskje kjærester som tenker det samme.Jeg har faktisk en litt i tankene. Fremtiden får vise om det blir alvor, sier Maria.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

July Tambo (25) og Benedicte Tysse (25)

— Brudgommen min er veldig kjekk. Jeg ble forelsket i ham, fordi han alltid er der for meg når jeg trenger han. Vi møttes på skolen, forteller Benedicte. - Min brudgom er så god innvendig og utvendig. Vi traff hverandre på nettet, og nå har vi vært sammen i fem år. Han er så snill og oppriktig. Jeg gleder meg til å bli konen hans, sier July.

Cathrine Kalvenes Strømsholm (31), Andreas og Hermine

— Barna våre skal vokse opp i sentrum, det er sikkert! Vi bor i Forstandersmauet, i det som ifølge Bergen byleksikon trolig er byens eldste trehus. Med en storebror, tvillinger og bare to soverom blir det en stor utfordring, men vi satser på å klare oss. For å bekrefte at vi satser på bylivet, har vi kjøpt en andel i Mulebanen til alle barna.

Thomas Askeland (38)

— Da jeg var 13 år, ville jeg bli som Supermann. Han var så snill og hjelpsom. For å nå det målet, måtte jeg trene for å bli sterk. Siden den gangen har jeg trent styrke systematisk. Det har vært hardt, og det har kostet mange forsakelser. Noe supermann er jeg ikke, men resultatet av treningen er jeg fornøyd med. Nå handler det om å ta vare på seg selv og beholde styrken.

Ravn Eide Hodneland (15)

— Folk kaster utrolig mye sneiper og rusk her på plassen. Det tar for mye tid å plukke opp alt, så jeg nøyer meg med at det blir noenlunde. Jeg har arbeidsuke i Grieghallen og vil helst ha mange forskjellige oppgaver, men det viktigste er at de blir fornøyd med innsatsen min. Det har vel hendt at jeg også har kastet fra meg et eller annet, men etter denne jobberfaringen kommer det ikke til å skje igjen.

Natacha Sæhle (27), Emmanuel (7) og Benjamin (2)

— Gud har gitt meg to vakre sønner. Barndommen og ungdomstiden min var vanskelig, jeg gikk inn og ut av psykiatrien fra jeg bare var to år gammel. Familien min var i Frelsesarmeen, men jeg var frafallen i mange år. Det store underet skjedde i Åsane kirke i 2013. Under nattverden ble jeg frelst og fikk en veldig styrke. Etter det har livet mitt gått bare opp og opp. Nå lever jeg av å designe og sy klær og klarer å være en god mor for guttene.

Anne-Ma (64) og Leif (67) Grønhaug

— Første gang jeg så han, var i Samfunnssalen i Harstad i 1969. I marineuniform . Det som gjorde mest inntrykk var at han var så høy og rank. Ut på kvelden bød han opp til dans, og da var jeg solgt. Han danset fantastisk. Det ble tre år med brevskriving og telefonering før jeg besøkte foreldrene hans i Hardanger. Året etter ble vi mann og kone. Vi har danset mye opp gjennom årene, men i 1995 satte muskelsykdommen en stopper for den gleden.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Amed (3) og Hamodi (6) Faroq

— Det er stilig å gå i dress. Mamma kjøpte dem til oss slik at vi skulle være fine på 17. mai. For nå har vi fått lov å alltid være i Norge. I dag skal vi til Nygårdsparken for å leke med vennene våre, og så skal vi grille. Jeg husker ikke hva vi skal få å spise, men det jeg liker best er ispinner, forteller Hamodi.

Vendeline Seldal (15)

— Jeg ble adoptert fra Kina da jeg var ett år. På barneskolen var det mange som mobbet meg, fordi jeg ser annerledes ut. De kalte meg stygge ting.Mamma og pappa støttet meg, men jeg gruet meg til å gå på skolen. Faktisk byttet jeg skole fem ganger de første årene på barneskolen.Da jeg var 10 år, ble det en stor forandring. Jeg fikk mot til å ta igjen. Etter det ble det mye bedre. Noen av dem som var slemme den gangen, har bedt om unnskyldning.Til høsten begynner jeg på videregående, og målet mitt er å bli elektriker.

Kavya og Oviya Amirthanathan (7)

— Det gøyeste med å være tvilling, er at det alltid er en å leke med. I dag er det konfirmasjon og vi hadde på oss de nye bunadene, men i kirken lekte vi med leppestift, og det kom masse av den på begge bunadene. Da måtte mamma og pappa ta oss med hjem og skifte til disse kjolene. Resten av dagen har gått helt fint.

Sigrid Anne Bjorøy (17)

— Han heter Joachim. Vi begynte i samme klasse nå i høst. Han var overlegen i begynnelsen. Etter to måneder snakket han til meg. I første samtale inviterte han på middag. Han er så snill, jeg vet at han vil gjøre alt for meg. Jeg har funnet drømmemannen.

Rolf Knutsen (75)

— Jeg har pyntet meg for meg selv. Jeg føler meg alltid vel når jeg har fine klær på. Jeg har en dress til, den er enda finere! Jeg bor her på Indremisjonshjemmet, det har jeg gjort i åtte år, det er åtte år for lenge.

Ingrid (82) og Birger (86) Birkeland

— Jeg kom hjem etter å ha fullført militæret den høsten. Jeg er jo Sydnes-gutt, men likevel var jeg tilstede i Schøtstuene for å feire sesongavslutning for Wesselengen buekorps. På dansegulvet fikk jeg øye på henne. Hun var et fantastisk syn, jeg bestemte meg på flekken: Henne skal jeg ha. Hun hadde med seg en venn, men jeg tok mot til meg og bød opp. En dans ble til flere, og da festen var over, fikk jeg følge henne hjem til døren på Nordnes. Ikke bare det, men jeg fikk en suss også. Nå har vi hatt 65 gode år sammen.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Mathias Fure (16)

— Det er utruleg lenge til eg vert 18 år og kan susa av garde aleine. Heilt sidan eg var ti år har eg likt Volvo 240. Den bilen er så fin. No har eg endeleg kjøpt min eigen. 1990 modell, 16.500 kroner. Den er den einaste i sitt slag her i Tysse i Samnanger.

Jenny Ofrim Bruvik (21)

– For fem år siden traff jeg en veldig kjekk bergenser på et kristent sangseminar på Hamar. Natten før jeg skulle reise hjem igjen til Sandefjord, var vi ute en hel gjeng som sang og spilte gitar. Da tok jeg mot til meg og spurte om jeg skulle varme hendene hans. Den natten avtalte vi å møtes tre måneder senere. Det møtet skjedde i Sandefjord, og forelskelsen slo ut i full blomst. Nå har vi vært mann og kone i to år, og jeg er blitt forelsket i Bergen og regnet og vil være her for bestandig.

Hanne (67) og Aase (71) Høyerholt

— Søstre og bestevenner, det er oss, ja. Med unntak av en periode i barndommen, da Aase klorte bare fordi jeg tok klærne hennes av og til, har vi vært venner. Vi er sammen to-tre ganger om dagen og er enige om alt.

Espen Sandven (41) og Ingeborg Hovda Sandven (5)

— Sånn sykler vi hver mandag når vi skal på turning. Pappa sier at jeg er så god til å holde spesialgrep rundt armene hans i tilfelle at det blir litt bremsing, sier Ingeborg. - Det er så kort stykke, og jeg sykler veldig forsiktig, forsikrer pappa.

Veronika Jurcikova (26) og Mikulas (7 mnd)

— Min mann har et oppdrag for UiB, og vi benyttet muligheten til å bo i Bergen i tre måneder. Vi kommer fra en by som heter Brno, som er nummer to-by i Tsjekkia. Det har vært helt fantastisk, fordi vi føler oss veldig hjemme i Bergen. I denne tiden har jeg skrevet dagbok til alle vennene våre hjemme. På forhånd hadde jeg en idé om at dere sikkert var veldig lik tyskerne, der tok jeg feil. Det er herlig å se hvor avslappet alle er i Bergen. Folk smiler og virker å ikke ta alt så nøye. Og det som gleder oss mest, er å se hvor multikulturell byen er. Hjemme er det helt utenkelig. Det er stor skepsis til innvandring både i folket og blant våre politiske ledere. Det er trist.

Kjetil (28) og Timian (2) Ellefsen

— Mammaen til Timian er også født Ellefsen. Vi møttes da hun skulle lage reklame for en restaurant som jeg hadde i Sandviken. Det oppsto søt musikk med det samme. Jeg sier til henne at vi trenger kanskje ikke å gifte oss, siden vi allerede har samme etternavn.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Margun Tveit (65)

— Det er eg som lyt til pers når hekken skal trimmast. To-tre meter opp i stigen gjer meg ingenting. Gubben likar seg best på bakken. Me møttest på dans i Bergen. Eg, 19 år frå Øygarden. Han, 18, frå Tysnes. Kva det var eg fall for, hugsar eg ikkje. Det var ikkje danseferdigheitene, det er sikkert! Faktisk so dansar han mykje betre no enn då. Me enda opp her på Søfteland, og det har gått veldig fint på alle måtar. Den største gleda er friske og flinke barn og barnebarn. For min del er eg laga slik at eg ser lyst på alt uansett.

Sune Dommersnes (15)

— Det var mamma som valgte dressen og slipset. Alt er nytt med unntak av skoene. De er 65 år gamle. Pappa kjøpte skoene brukt i sin ungdom, og nå har han gitt de til meg. Jeg kommer til å bruke dem ved spesielle anledninger. Høydepunktet under konfirmasjonsseremonien var da vi gikk frem og fikk kursbeviset høytidelig utdelt.

Jostein Buanes (64)

— Guttedrømmen min var å bli lege. Jeg husker klart at jeg allerede som 10-åring hadde bestemt meg. Å bli snekker var aldri noe alternativ. Men det å sage og hamre har likevel alltid gitt meg stor glede. Nå ordner jeg taket på lekestuen slik at barnebarna kan ha det gøy når de er på besøk. Etter snart 38 år som lege trapper jeg nå ned.

Maybritt Stusdal Matre (42)

— Nå er det ni år siden «Kabal i hjerter» ble laget. Det var en film om meg og forloveden min, Kåre Morten. Folk spør meg ofte om hvordan det går med oss. Da svarer jeg alltid det samme: Dessverre, men kjærligheten er forbi. Nå er jeg alene. Men det går fint, fordi jeg er venn med nesten alle flybussjåførene. Jeg lager tegninger og skriver dikt og gir klemmer til alle.

Robert Sørheim (27) og Noah (4mnd)

— Det skjer så utrolig mye fint i livet mitt nå. Jeg er blitt pappa og nesten sprekker av stolthet. Fødselen var skremmende, men jeg holdt hodet kaldt. Nå har jeg permisjon, får være sammen med Noah hele tiden og er blitt en kløpper på bleieskift. Skuddårsdagen fridde min samboer til meg. Jeg sa ja uten å nøle. I dag har vi vært i banken og fått lån, og i mai flytter alle tre inn i egen leilighet på Sandsli.

Roy Nilsen (50)

— Skal jeg satse på en dame, må det bli en som tåler fjellturer på åtte timer. Med tre samboerskap bak meg, er jeg faktisk kommet litt i tvil om kjærligheten er noe å satse på. Nå er det femte året som singel, og jeg føler at situasjonen er god for min del.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Mads Chrissander Jacobsen (7)

— Det som skjedde, var at jeg scoret et flott mål i cupen, og så stormet jeg bort til hjørnet på sekstenmeteren for å ta en Ronaldo. En av de andre på laget kom etter, og jeg sa at han godt kunne hoppe opp på ryggen min og feire. Det var ikke med vilje, men vi dunket i bakken. Skulderen min fikk brist, og pappa måtte bære meg av banen.

Ruth Anny Djuve (43)

— Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har grått for Brann. Enten i glede eller sorg. Mest det siste. Da vi rykket ned var det som en kjærlighetssorg. Mannen min er null interessert i fotball, men han er imponert over lidenskapen min. Jeg er sykepleier, og derfor må jeg av og til bytte vakter for å følge laget. Høydepunktet var da vi reiste til Kristiansund i privatfly og fikk opprykksfølelsen. Mitt motto er: Kamp for kamp, jeg stiller.

Harold Polden Indrebø (35)

— Ikkje for å skryte, men no har eg lappen på motorsag, truck og gravemaskin. Og eg har nyss meldt meg inn i Bondelaget. Heilt frå eg var liten, har eg berre tenkt på å arbeide i landbruket. Til hausten er det 22 år sidan eg fekk byrja her på sagbruket til Kristoffer Lie i Fjell. Han er så snill, det var han som spanderte motorsagkurs. Eg bur i eit bufelleskap på Follnes. Det er nokre jenter der, men ingen som passar for meg. Eg vil ha ein kjærast som deler mine interesser for bondeyrket.

Emma Louise Owusu (19) og Ole Furuset (21)

— Jeg husker omtrent på sekundet da det skjedde. 2. desember i fjor kl. 23.55. Da sa han ordene jeg hadde ventet så lenge på å høre. - Vil du være kjæresten min?Jeg ble så glad. - Endelig spør du, svarte jeg. Det er mulig at jeg er litt gammeldags, men jeg tenker at det er gutten som skal spørre. Tiden etter har gått så utrolig fort. Vi har ikke lagt bestemte planer for fremtiden, men dette er garantert ikke noe tulleforhold.

Anne Kvalsvik (30)

— Det var greit under tvil å bli 30 år. Det er mange viktige ting som bør være på plass da, som mann og barn. Jeg mistet en person i livet som stod meg veldig nær og har slitt med skyldfølelse og sorg siden. Sorgfølelsen er som å stå fast i gjørme uten å komme noen vei. Dette skjedde i 2010, men nå er jeg på plussiden igjen! Hvis det dukker opp en person i livet mitt er det bare ren bonus. Hunden min Felix og jeg, har plass til mange.

Karl Rune Grønli (62)

— Jeg gikk på Søreide barneskole og mange fra Søreide har stygge tenner. Skoletannlegen røykte pipe samtidig som ham boret i tennene våre. Jeg husker enda den sure lukten av nevene hans. Jeg hadde lenge tannlegeskrekk, men den er borte nå. Det er sikkert mye rot som skjer i dag også, men vi vet ikke om det. - Jeg vil si at de siste årene har vært mine beste. Min bror og jeg reiser ofte på tur med bobilen min. I fjor kjørte vi til Portugal.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Bjørn Sandvik (67)

— Da min kone og jeg møttes for 30 år siden, var det skjegget hun falt for. Da hadde jeg allerede latt det gro i snart 20 år. Nå hender det at jeg tenker på å barbere alt sammen bort, men hun sier at det ikke kommer på tale. Kanskje hun gruer seg til å se hvordan jeg egentlig ser ut. Så for husfreden lar jeg høvelen ligge urørt.

Idunn Blom Krossøy (23)

Helst vil jeg bli balansekunstner. Eller kanskje akrobat, eller sjonglør eller silketeppedanser. Jeg har vært en drømmer hele livet. Noen av drømmene er så sprø at jeg ikke vil fortelle om dem. Men en av drømmene har jeg oppfylt: Å bli sykepleier. Utdannelsen er nesten ferdig, og jeg har allerede fått fast jobb. Nå skal jeg hjelpe rusmisbrukere som er innlagt frivillig eller ved tvang. Så får jeg heller balansere når jeg har fri.

Leif Monsen (92)

— Etter at jeg sluttet i arbeid, har jeg gått med dressjakke og slips hver dag. Har i grunnen alltid likt godt å gå med slips. For mer enn tretti år siden ble jeg skilt, og etter det har jeg vært alene. Har følt meg ensom. Skulle gjerne hatt en kjæreste, men det spørs. Jeg jobbet på verkstedet til Sporveien. Det var fantastisk.

Gunn Kvernevik (56) og Ingrid Kvernevik Knudsen (14)

— I dag har vi gjort det store kuppet på Fretex, sier Gunn som sammen med datteren bærer på et enormt serveringsfat og en vase. - Det er mulig at jeg har et lite snev av samlemani, men Ingrid er flink og minner meg på at det kanskje ikke er plass til alt jeg blir fristet til å kjøpe. Idag for eksempel, var jeg på nippen til å kjøpe en 60-talls bokreol i teak. Utrolig fin, men Ingrid sa nei.

Siv Irene Larsen (40) Ilayda og Isa (11 mnd)

— For ni år siden flyttet jeg fra Bergen til et småbruk i Solør, ikke langt fra Finnskogen. Nå angrer jeg. Savnet av Bergen og alle vennene mine blir bare sterkere og sterkere. Der borte snakker ikke folk sammen. Det er rett og slett ikke vits i å prøve å selge bruket, det finnes ikke kjøpere. Drømmen min er at pappaen til tvillingene får komme fra Tyrkia, får seg arbeid og at vi er sammen her i Bergen.

Jamal Abdaiiah (11) og Kristian Knudsen (10)

— Vi spiller for Djerv og trener seks dager i uken. Den syvende er vi også her på banen, men da har vi bare lett skuddtrening. Målet mitt er å stå i mål for Liverpool. Alle i familien min heier på dem, sier Kristian. - Planen min er også klar, forteller Jamal. - Først skal jeg innom Brann, etterpå skal jeg spille for Real Madrid. Jeg vet at det blir vanskelig, men hvis jeg ikke klarer det skal jeg til Manchester United.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Malin Langhelle (9) og Julian Svortevik (5)

— Hunden vår heter Baltus. Han har en sykdom som gjør at han nesten ikke tåler mat. Derfor er han litt tynn. Det gøyeste er når vi går tur. Baltus liker så godt når vi koser med ham, og noen ganger ligger vi på gulvet og ruller rundt. Vi håper at mamma og de klarer å finne hundemat som han tåler godt.

Abdifatha Abdi-Karim (20)

— Noen ganger når jeg er på skolen oppfører jeg meg som en idiot. Jeg plaget en medelev, jeg kalte han neger. Det var stygt gjort. Jeg er heldigvis ferdig med den episoden og nå er vi venner.