Av alle hverdagens uviktige irritasjonsmomenter, er drømmer på film og i TV-serier blant de verste.

Altså når det som skjer i karakterenes sovende hoder blir formidlet.

Aller verst er gangene det først etterpå avsløres av det som vises på skjermen faktisk ikke skjer «på ordentlig» i den fiktive virkeligheten.

I en frem til da spennende TV-serie, presterte skaperne å avslutte en episode med en drømmescene. Først i den neste episoden kom det frem at spenningen som ble reist bare eksisterte i rollefigurens søvn.

Når jeg kjenner ekstra godt etter, er jeg ennå sint!

Og da jeg nylig så filmen om flyet som landet på Hudson River i New York, måtte jeg oppdage at åpningsscenen var drømmen til pilothelten, den for anledningen hvithårede Tom Hanks.

Manusforfattere som kjenner en fristelse etter å få drømmer inn i en handling, bør fjerne fingrene fra tastaturet og ta seg en lang, kald dusj.

Drømmer på film har aldri fungert og kommer aldri til å fungere. Faktisk er det et så kjedelig grep at man kan sovne av det.

Mads Bøyum er journalist i BT.
Ørjan Deisz