Hver morgen spør jeg mine barn om hva de vil ha på skivene i barnehagen. Ofte får jeg ganske kreative svar, spesielt fra femåringen.

Toåringen vår er flink å snakke for seg, men på akkurat dette spørsmålet svarer han alltid med enkeltord. Han sier enten «prim» eller «leverpostei».

Jenter på fem år er gjerne mer kreative. Sannsynligheten for at de spiser opp er også mindre, i hvert fall i min erfaring.

«Jeg vil ha majones, makrell i tomat, brunost og krem!»

Hun fikk ikke det ønsket innfridd.

«Leverpostei, smør, rømme, tomat og prim!»

Ikke det heller.

«Syltetøy, sjokolade og kaviar på knekkebrød!»

Jeg pakker i det hele tatt atskillig kjedeligere matpakker enn hun bestiller, det er i hvert fall sikkert. Nesten uten unntak er det en skive på hver side av ett enkelt pålegg.

Men det var en dag forleden hun nesten var nødt til å få som bestilt.

Kvelden før tok hun meg på fersken da jeg tjuvså på Liverpoolkamp, mens hun så på barne-TV.

Morningen etter kom spørsmålet mitt som vanlig. Svaret var klart.

Hun presenterte sitt bredeste glis og serverte følgende:

«Jeg vil ha leverpoolstei, siden vi heier på Leverpool.»

Dét er pappa sin jente!