Nå har jeg blitt deigræv igjen. Skylden er selvsagt min kones.

- Du vet at du er for gammel til å sagge? spurte en kollega i det jeg vasset forbi i gangen. «Jeg sagger ikke», svarte jeg, «det er sideflesket som presser buksen ned.»

Det er et klart misforhold mellom den reelle livvidden min og det som står på buksene mine. Jeg hadde noe godt på gang. Jeg perset i Stoltzen, jeg gikk tom for hull i beltet og jeg måtte bytte garderobe. Men nå har jeg blitt deigræv igjen. Skylden er selvsagt ikke min, den er min kones.

Nybakte mødre er en deigrævs største fiende. Amming gjør at de har forbrenning som en toppidrettsutøver, min forbrenning ligger i stabilt sideleie. Man skulle tro jeg hadde lært, dette er tross alt vårt tredje barn. Men erfaring biter ikke på meg. Som Brann gjentar jeg mine feil gang på gang.

Nybakte mødre som har vært til heving i ni måneder ønsker gjerne å belønne seg selv. Barnefedre med lav selvdisiplin som velger å delta i belønningen risikerer å bli den neste som havner på heving. Dessverre ble selvdisiplinen min utslettet sammen med dinosaurene, jeg venter nå tvillingboller.

Det finnes ingen kjapp løsning. De må svettes ut, chipsflak for chipsflak. Smerte er deig som forlater kroppen.