Tvillingene er nå godt inne i den alderen der ordene, i god bergensk stil, strømmer stadig friere og oftere. Nye ord kommer daglig til, og tendenser til skarring er også på plass.

Nå jobbes det iherdig med å få ungene til å si de rette ordene. Det betyr stadige leksjoner i for eksempel å takke for maten, som går ganske bra («Hva sier vi da?» «Takk, takk!»), og spørre høflig om påfyll, som ikke går like bra («Hva sier vi da?» «Mer! Mer!»).

Vel så viktig er helgeleksjonene når det er fotball på TV. «Heia Brann» er allerede godt innarbeidet hos jentungen, men tross iherdig innsats fra pappa glimrer «Heia Liverpool» med sitt fravær. Guttungen er foreløpig mer opptatt av å sparke til ballen enn å heie på favorittlagene.

Men det går fremover: «Hva gjør vi når Liverpool scorer?» etterfølges nå konsekvent av to jublende toåringer som løper rundt i stuen med armene i været. Mission accomplished, tenkte pappa. Helt til onkel kom innom, byttet ut «Liverpool» med «Manchester United», og fikk samme reaksjon.