Om litt fyller jeg 26 år. Rundt meg produserer venner og kjente barn som om det var fare for folketallet i verden. Deltidsjobber byttes ut med «voksenjobber». Fredagens bar til bar byttes ut med en kveld foran TV-en med Idol, chips og kanskje et glass rødvin om man slår håret helt ut.

Impulsshopping byttes ut med boligsparing. Ferier går fra backpacking i Europa til to uker med all inclusive på Gran Canaria.

Forstå meg rett, det er ikke noe galt i det. Det er bare et mønster.

For litt siden overhørte jeg noen snakke om voksenlivet. «Det er på tide å bli voksen», sa den ene. «Det finnes flere sider av voksenhet», svarte den andre.

Ved å bli eldre er det uunngåelig at det med alderen følger med en pakkedeal som inkluderer kommunale avgifter, verre fyllesyke og større utgifter. Men det betyr ikke at det å bli voksen er en fellesbetegnelse for kun én levemåte, er det?

Du får og må ta mer ansvar, ja. Folk stiller større krav, ja. Men man står fritt til å forme sitt eget liv. Den største forskjellen mellom å være voksen og barn er at man skal være en rollemodell, er det ikke?

En voksen som drar på backpacking kan være en like god rollemodell som en som drar til Gran Canaria. Det kommer bare an på øyet som ser, for husk; smaken er som baken, den er delt i to.